Høyres programutkast: Lite nytt fra høyre flanke 

Dette er en anmeldelse av Høyres førsteutkast til Stortingsvalgprogram. Jeg ser på hva partiet presenterer for norsk næringsliv og bedrifter, ikke størrelsen på forsvarsbudsjettet eller om vi skal beholde en levedyktig ulvebestand.  

«Sikre og skape arbeidsplasser» 

Slik lyder programoverskriften for Høyres næringspolitikk. Høyre adresserer i dette kapitelet  viktigheten av nye arbeidsplasser og at det oppstår nye næringer. Jeg likte spesielt godt disse forslagene: 

  • Styrke entreprenørskapsprogrammer og integrere entreprenørskap bedre i universitets- og høyskolesektoren, med mål om at flere starter egen bedrift. 

  • Gjennomgå rettighetene for selvstendig næringsdrivende og frilansere for å gjøre det enklere å starte egen virksomhet.   

Skattelette til gründere 

Høyres skattepolitikk får alltid gjennomgå av pressen og venstrepartiene. Skattelette til de rikeste er gjennomgangstonen i kritikken, noe Bedriftsforbundet og andre ved flere anledninger har prøvd tilbakevise

Det er positivt at Høyre gjennom deres forslag til skattelettelser retter seg mot gründere og ansatte som ønsker å kjøpe seg opp i bedriften. Det styrker norsk eierskap og gjør at flere investerer i bedrifter og ikke bare eiendom. Her er eksempler fra programmet:     

  • Motivere til investeringer i nye bedrifter og arbeidsplasser ved å gi fradrag i skatt for investeringer i oppstartsselskaper.  

  • Legge til rette for at flere kan bli medeiere i egen bedrift blant annet ved å endre reglene for opsjonsbeskatning. 

  • Ha entreprenørskap som valgfag i skolen. 

Skuffende helgardering om formueskatten 

«Formuesskatten på arbeidende kapital skal reduseres og på sikt fases ut for å styrke norsk eierskap til norske arbeidsplasser.»  Jeg reagerer på formuleringen «på sikt fases ut».  Forslaget tar utgangspunkt i 2017-2021. Hvor mange år skal de bruke på å fjerne denne skatten? Hvis partiet virkelig ønsker å fjerne formueskatten på arbeidende kapital må de gjøre det i neste fireårsperiode. Hvis de ikke har planer om å fjerne skatten over den neste perioden bør de slutte å holde velgerne for narr og heller skrive at de skal redusere skatten i neste stortingsperiode. 
 
Kjønn, lønn og mer byråkrati 

Som noen kanskje har fått med seg, har jeg allerede kommentert til Dagens Næringsliv at jeg er ingen stor tilhenger av programpunktet 

  • Større virksomheter skal pålegges å omtale lønnsstatistikk for kvinnelige og mannlige ansatte i virksomhetens årsrapport. 

Vi trenger ikke mer rapportering, men en diskusjon på andelen kvinnelige ledere og mellomledere i næringslivet. Programmet kommer heller ikke med flere forenklingsforslag, annet enn at de skal «fortsette arbeidet med forenkling og reduksjon av unødvendig byråkrati.» Hva betyr egentlig dette? Hva med å forenkle aksjeloven, bokføringsloven og gi småbedrifter mulighet til å bli et «mini-AS» med mindre rapporteringsplikter?          

Fraværsgrense og yrkesfag 

Høyre får gjennomgå i media på den nye fraværsgrensen på 10 prosent. Programkomiteen står også fast ved at det fortsatt skal være en fraværsgrense. Det finnes en annen side til dette enn det som kommer frem i media. Bedriftsforbundets medlemmer med lærlinger sier at mange elever mangler forståelse for hvordan arbeidslivet fungerer, blant annet ved at de ikke møter ikke opp tidsnok, noe som forsinker arbeidsdagen for de andre. Slike uvaner er det viktig at elevene legger av seg ved å bli møtt med strengere krav på skolen. Så kan vi alltids diskutere unntak eller om konsekvensene er for strenge. 

Når det gjelder yrkesfagene synes jeg Høyre leverer på mange punkter. Her er noen eksempler:   

  • Sikre bedre samarbeid mellom rådgivningstjenesten i skolen, NAV og karriereveiledningssentrene. 

  • Fortsette å øke lærlingtilskuddet og ha som mål at det på sikt skal ligge på samme nivå som kostnaden av en studieforberedende skoleplass. 

Prioriterer ikke arbeidslinjen høyt nok 

Programkomiteen foreslår også en velferdsreform i programutkastet. Den blir litt tam, selv om det er fornuftig med gradert sykemelding og forenklinger av legeerklæringsskjemaer. Mest skuffende er hvordan programmet foreslår å redusere sykefravær 

  • Styrke arbeidet mot høyt sykefravær og kritisk gjennomgå innretningen på dagens IA-avtale (inkluderende arbeidsliv) sammen med avtalepartene før avtalen eventuelt fornyes i sin nåværende form.  

  • Styrke arbeidsgivers rolle i å forhindre langtidssykefravær ved å vurdere å forlenge arbeidsgiverperioden uten at den totale kostnaden for arbeidsgiver øker 

Jeg hadde ikke forventet radikale forslag fra Høyres programkomité på dette området. At de vil stille tøffere krav til IA-avtalen er bra, men jeg håper de går litt lenger ved neste utkast. Hvis ikke IA-avtalens målsetting om å redusere sykefraværet fungerer, hvorfor skal vi beholde den?  

Jeg blir heller ikke klok på formuleringen: «Styrke arbeidsgivers rolle i å forhindre langtidssykefravær ved å vurdere å forlenge arbeidsgiverperioden uten at den totale kostnaden for arbeidsgiver øker». Hvordan skal man forhindre at arbeidsgivers totale kostnader tilknyttet den sykemeldte ikke vil øke om man forlenger arbeidsgiverperioden?  

Summa Summarum 

Programutkastet kommer med gode forslag for yrkesfag, gründere og oppstartsbedrifter. Jeg liker deler av skattepolitikken, men synes de er alt for vage på formueskatten. I programmet skriver Høyre gjentatte ganger at de prioriterer arbeidslinjen og at det skal lønne seg å jobbe, men hvor er forslagene som støtter opp om dette? Programmet mangler også konkrete forslag på hvordan man skal forenkle skjemaveldet og rapporteringsplikter for næringslivet.  

Terningkast: 4   

​Les også: Terningskast: MDG som næringslivsparti

Barn selges også her

Vi liker ikke å tenke på det. Skyver tanken bort, vil slippe å forholde oss til  tanken om at barn misbrukes og at noen tjener penger på det. Det er mørkt og stygt. Det skjer vel ikke her, i min by eller til og med i mitt nabolag? Våkn opp. Det er nettopp det det gjør. 

Trafficking, eller handel med barn for seksuelle formål, blir med jevne mellomrom slått opp i tabloidene som en sensasjonsnyhet. Dette bildet inneholder ofte en mystisk, unnvikende kidnapper, én som har spanet på det aktuelle barnet i lengre tid. Så kommer dagen hvor barnet lokkes og bortføres i en kassebil. Mannen og barnet forsvinner ut av byen, eller kanskje landet. Etterpå blir det stille. Det er få som spør hva som skjer med ofrene når medias søkelys flyttes.

Organiserte nettverk

Handel med barn for seksuelle formål eksisterer ene og alene fordi det finnes en etterspørsel. Uten denne etterspørselen vil ikke handelen med barn kunne foregå. Det som skiller barnesexhandel fra seksuelle overgrep mot barn, er den kommersielle faktoren. Det finnes en tredje part, en som tjener penger på å formidle barnet til overgriper. Handel med barn for seksuelle formål er ofte organisert gjennom større nettverk for å kunne imøtekomme kjøperens ulike preferanser.



Kidnapperen i kassebil

Det stereotypiske bildet av kidnapperen i kassebil stemmer derfor ofte dårlig overens med virkeligheten. Faktisk blir mange barn og unge tvunget inn i sexhandel gjennom bekjente som legger til rette for steder der overgrep kan skje. Norge er et av flere land hvor det er tydeligere regler etablert knyttet til salg av barn for seksuelle formål. For å forsøke å unngå loven, skjer derfor utnytting av barn ved for eksempel å stille leiligheter eller hotellrom til disposisjon. Internetts tilgjengelighet i Norge gjør det til et høyrisikoland for overgripere, i følge ECPATs landsrapport om Norge i 2014. Med et tastetrykk kan en overgriper komme i kontakt med barn og unge, samt dele bilder og live streaming med likesinnede hvor som helst i verden.

«Bakmennene» er ikke nødvendigvis halliker i tradisjonell forstand. Det kan også være fedre som deler datteren med kamerater, hotellverten som snur hodet bort mot betaling eller familievennen som tilbyr seg å være barnevakt. Det skjer også her.

Hva sier norsk lov?

I følge norsk lov finnes det to former for menneskehandel: handel for seksuelle formål og menneskehandel der arbeid og tjenester skal utføres, ofte gjennom trusler og vold. Alle barn er sårbare i en slik situasjon. Maktbalansen vil være skjev all den tid det er en voksen som utfører seksuelle handlinger mot et barn. Menneskehandel er forbudt i henhold til straffelovens § 257 og kan straffes med inntil seks års fengsel. 

«Hun sa det var greit»

Når vi snakker om barn, er kunnskapen om at alle under 18 år regnes som barn essensiell. Det finnes heller ingen lover som sier hvor mye eller lite makt eller tvang som skal til, eller om den fornærmede «sa det var greit». Ei heller at barnet løy på alderen. Det er kjøpers ansvar, ene og alene. Ethvert barn som er involvert i forhold der seksuelle tjenester byttes mot noe av verdi, er per definisjon offer for sexhandel. Enten det er penger som tilbys, klær eller en splitter ny iPhone. Dessverre er forekomsten av kommersiell seksuell utnytting av barn, inkludert menneskehandel, alvorlig underrapportert. Fordi forbrytelsene ofte er skjulte, er det svært vanskelig å beregne omfanget, stanse overgrepene eller å stille overgriperne til ansvar.

Ikke barneprostituerte - ofre  

Et annet viktig moment er at ikke alle barn forstår at det de er med på er galt, eller at det er noe de trenger å reddes fra. De tjener penger, og har en «jobb».  Det blir normaliteten. Men viktig er det å påpeke at alle utsatte barn er ofre, og ikke barneprostituerte. De aller fleste barna utsatt for kommersiell seksuell utnytting har dessuten en forhistorie med seksuelt misbruk og omsorgssvikt. Kanskje helt fra begynnelsen av livet. Dette er barn og unge som ofte er ute av stand til å ta vare på seg selv, og som ser på overgrepene som en plikt. Kanskje blir de også fortalt at dette er det eneste de overhodet kan. Gutter er like ofte som jenter ofre. Faktisk opp til 50 %, i følge ECPAT USA Om tallene er tilsvarende i Norge vet vi ennå ikke, men det er ingen tvil om at i handel med barn for seksuelle formål er både gutter og jenter ofre.

Hva skjer etterpå?

Kommersiell seksuell utnytting av barn er lønnsom business og skjer i det skjulte. Det innebærer for de involverte at de kan fortsette sitt virke uten å være spesielt redde for å bli oppdaget. Men for barna derimot, får utnyttingen store følger. I tillegg til det fysiske misbruket, kommer den psykiske belastningen: skam, sorg, angst og selvmordstanker. Å ty til alkohol eller narkotika kan være en måte å takle smerten på. Det kreves et sterkt støtteapparat for å komme seg videre. ECPAT jobber nettopp for at barn utsatt for kommersiell seksuell utnytting skal få de verktøyene de trenger for å komme seg videre, enten det er utdannelsen, selvtilliten eller evnen til å kunne stole på gode voksenskikkelser.

Voksne vil ikke alltid barn vel. Noen leter etter muligheter til å misbruke barn og tjene på det. Det skjer her. I min by, og i mitt nabolag. Hele tiden. Vi liker ikke å tenke på det. Det er bekmørkt. Nettopp derfor må det fram i lyset.

ECPAT vil all seksuell utnytting av barn til livs. Vi vil være barnas stemme.

Støtt vårt arbeid på www.ecpatnorge.no

MDG som næringslivsparti?

MDG som næringslivsparti?

Et sikkert høsttegn året før valgkampen er at partiene lanserer programutkast til Stortingsvalgprogrammet. Bedriftsforbundet vil se på samtlige førsteutkast og evaluere dem ut fra hva de presenterer for næringslivet og bedriftene. Anmeldelsen tar ikke utgangspunkt i programutkastets helhet og tar ikke et moralsk standpunkt til rødt kjøtt, bærekraftig forbruk eller kommer med innvendinger til hva sperregrensen på Stortinget burde være.

Først ut er Miljøpartiet De Grønne (MDG).

Forferdelig samferdselspolitikk!

La oss adressere det mest hårreisende med programmet først. Samferdselspolitikken står dessverre til stryk for alle landets småbedrifter i distriktene. MDG foreslår en spinnvill jernbanesatsing med høyhastighetsbaner mellom de store byene. Bor du i Nord-Norge får du derimot ta til takke med en mulighetsstudie av bærekraftige transportløsninger.

Programkomiteen kan umulig ha reist mye rundt i landet når de foreslår å erstatte 1 av 3 flyreiser med tog og legge en flyseteavgift på 600 kroner. Det er ikke kapasitet på jernbanenettet til å takle en så rask omveltning som det foreslås i programmet.  Norge er et langstrakt land med et veinett som knapt henger sammen. Dyrere drivstoff og flyreiser kombinert med en rask utfasing av den fossile bilparken (det foreslås innen 2020 i programmet) er dårlige nyheter for næringslivet og spesielt i distriktene. Næringslivet trenger bedre tid til å takle omstillingene.

Dette er faktisk god næringspolitikk!

Så over til det mer positive. Dette er næringspolitiske tiltak fra programmet som jeg er mest fornøyd med. Her tar programkomiteen tak i sentrale utfordringer som er viktig for småbedriftene. Bedre tilgang på risikokapital og styrkning av selvstendig næringsdrivendes sosiale rettigheter vil gjøre at flere våger å starter for seg selv.

  • Fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger og øke lærlingtilskuddet i statsbudsjettet
  • Gi skattelette til investorer ? for å vri investeringer fra eiendom til private bedrifter
  • Ikke gjeninnføre arveavgiften
  • Redusere kompensasjonsgraden i sykelønnen til 90 % unntatt for lavtlønnede
  • Likestille skatte- og sosiale rettigheter for selvstendig næringsdrivende med arbeidstakere
  • Utrede en investorforsterkningsordning der en investor som går inn i et prosjekt utløser 25 prosent statlige investeringsmidler
  • Etablere en møteplass inspirert av det britiske «Small Business Research Initiative» der aktører i offentlig sektor kan legge frem sine behov for næringslivet


Modig kutt i sykelønnen

Bedriftsforbundet har over en lengre periode ønsket kutte i sykelønnen ved å innføre en karensdag. Det er modig av MDG å løfte sykelønnsdebatten inn programmet. Norge har et unormalt høyt sykefravær sammenlignet med andre land i Europa. Vi kan spare mellom 18 og 20 milliarder kroner om sykefraværet kommer ned på svensk nivå.         

Næringslivets grønne sti

Hva skal vi leve av etter oljen? Siden partiet vil legge ned oljenæringen i ekspressfart har de litt dårligere tid enn andre med å finne svar på dette. MDG mener helt åpenbart at det er miljøløsninger som skal betale pensjonen vår for fremtidige generasjoner. I programutkastet slenger de en imponerende sum penger i potten til ulike insentivordninger for bedrifter som tar grønne valg eller forsker på ulike miljøløsninger. Her finner vi forslag som:

  • Utrede muligheten for skattefradrag til bedrifter som kan dokumentere overskudd av økologiske og sosiale verdier
  • Sette av 10 milliarder kroner i året til å redusere risiko for privat næringsliv for å skape varige arbeidsplasser og bidra til en grønn omstilling av økonomien
  • Øke støtten til kunnskapsutvikling, Forskning og Utdanning (FoU) og kommersialisering i bioøkonomien og etablere Bionova som motor for utvikling av bionæringer og bioteknologi
  • Innføre en Miljøfunn-ordning med insentiver til investeringer og innovasjon som bidrar til det grønne skiftet
  • Styrke økonomien og den grønne profilen til støtteordninger for innovasjon og kommersialisering av teknologi og forretningsideer

Mye av dette er ambisiøst, men hvordan skal vi måle sosiale og økologiske verdier? Jeg frykter at mange av forslagene vil skape mer byråkrati enn reduserte CO2-utslipp. Og så var det dette med næringsnøytralitet. Insentiver som gjør næringslivet grønnere er positivt. Innovasjon kan til en viss grad styres av politiske føringer, men at alle skal utvikle miljøvennlige løsninger er ikke realistisk. Vi trenger tross alt innovasjon på andre områder også.

Til krig mot finansnæringen

Næringslivet trenger penger for å omstille seg bort fra oljen. De pengene får vi aldri om MDGs krig mot finansnæringen og «spekulative» investeringer blir en realitet. Våre medlemmer og gründere finansierer egne bedrifter ved å pantsette alt de eier og har i banken. Det kommer kanskje som en overraskelse på mange, men det er unntaket som får penger gjennom offentlig støtteordninger, ikke regelen. De mindre bedriftene er dessuten for små til å låne penger fra obligasjonsfond. Lånesummen de får av banken er avgjørende for videre investeringer i bedriften. Her er forslagene jeg reagerer på:

  • Innføre avgift på finanstransaksjoner, aksjehandel og valutatransaksjoner med innslagspunkt
  • Innføre obligatorisk bærekraftrapportering for finansnæringen, som på sikt skal valideres av uavhengig aktører
  • Innføre avgift på finanstransaksjoner, aksjehandel og valutatransaksjoner med innslagspunkt og skattesats innrettet for å ramme skadelige spekulasjoner
  • Ilegge banker aktivitetsskatt på gebyrer og en avgift på margininntekter

Skatt på norsk eierskap

Programkomiteen foreslår å: «Føre en skatte- og avgiftspolitikk som legger til rette for småbedrifter og bedrifter i oppstartsfasen.» Da klinger det dårlig å øke satsen på formueskatten og aksjeutbytte. Bedriftsforbundet har sammen med 11 andre næringsorganisasjoner foreslått å fjerne formueskatten på arbeidende kapital. Det var enighet i skatteforliket (som også MDG signerte) at dette var en riktig løsning å jobbe ut fra. MDG burde gå bort fra å øke satsene i formueskatten og heller konsentrere seg om å fjerne den delen av skatten som næringslivet lider under.

Summa summarum!

MDG blir nok aldri et næringslivsparti. De blir hvert fall ikke et parti for hele næringslivet, men jeg tror ikke det er en målsetting for partiet heller. Diskusjonen om partiet er blokkuavhengig blir også aktuell etter dette programforslaget. Mitt inntrykk er at MDG skyter både til venstre og til høyre og har noen særegne forslag som det er umulig å plassere på en politisk akse.

Programkomiteens forslag til samferdselspolitikk burde tilsi at jeg ikke triller en høy terning. Når det er sagt berømmer jeg programkomiteen for å ta en del tøffe debatter, som for eksempel sykelønnsordningen. Det er også enkeltforslag som er svært gode for småbedriftene, enkeltpersons foretak og norsk næringsliv. Til neste utkast håper jeg de kutter ut den påtatte kampen mot finansnæringen, aksjesparere og endrer standpunkt i spørsmålet om formueskatten.

Terningkast 2  

Prisen av en stjålet barndom

Selv om Skam fortsatt har sommerferie, skal vi snakke litt om Skam?

Nei. Vi skal ikke det, for tenåringsproblematikk blir for kleint når man er Mann (50), selv om mye av det serien tar opp sikkert er både lurt og viktig. Men vi kan godt snakke om skam. Denne uken har media fortalt om nordmenn som bestiller overgrep på nett. Det er rekordmange saker til etterforskning av norsk politi i år. Media elsker å kalle dette barnepornografi, men ECPAT sier at det ikke er noe som heter barneporno. Det er dokumenterte overgrep av barn.

Amy-saken

Har du hørt om amerikanske Amy i The Amy and Vicky-act? Hun er ikke et av disse Hollywood-barna, alltid parat med en sukkersøt punchline etterfulgt av generisk latter vi ofte ser på TV, allikevel blir hun stadig funnet på dataskjermer over hele verden. Noen ganger avbildet i ulike positurer på bestilling fra fans. Undernadig. Naken.

Full av skam.

Offeret, en nå voksen kvinne navngitt «Amy» i sakspapirene, ble systematisk voldtatt av en onkel over flere år. Han var nøysom med å dokumentere misbruket. Onkelen fikk 12 års fengsel da forholdet ble oppdaget. Året han ble dømt fikk Amy påvist depresjon og posttraumatisk stress. Hun fikk en psykolog hun etterhvert ba om å få slippe å gå til. Amy ville videre.

Som ved de fleste kriser fikk livet lov å fortsette. Amy gikk på skolen. Amy hang med venner. Kanskje hun fikk regulering? Gledet hun seg til skoleball og volleyballturneringer? Vi vet ikke. Det er ikke offentlighetens sak. Amy fikk ihvertfall hjelp. Hun var trygg.

Valutaen er barn

Overgrepshistorien burde endt her, men det gjør den ikke. Amy var fylt 17 år da politiet kontaktet familien hennes åtte år senere. De opplyste om en lov som sa at enhver visning av bilder eller opptak av overgrep mot barn var et nytt overgrep, og den fornærmede skulle kompenseres for dette. Loven hadde aldri tidligere blitt tatt i bruk. I kriminalsaker med spredning av dokumenterte overgrep av barn er ofrene ofte umulige å identifisere. Internett er grenseløst slik. Barneovergrepsbilder som spres er for det meste er deler av systematiserte og organiserte ringer der man bytter bilder. Valutaen er barn som misbrukes.

En razzia hadde resultert i funn av flere bilder av Amy, som allerede hadde ansiktet sitt i politiets database. Kunne Amy og hennes foresatte komme ned på stasjonen?

Overgrepsbilder er et offentlig anliggende

Det er ikke et offentlig anliggende om hvorvidt Amy fikk tannregulering, men bildene av nakne 9 år gamle Amy ble offentlige med en gang de ble lastet opp på internett. De var offentlige fordi de ble delt videre. Så lenge det er mennesker som deler bilder av barn som blir misbrukt er det alltid et offentlig anliggende.

I tiden fremover ble Amys postkasse fylt opp av små og større sjekker i voldsoffererstatning. Summen advokaten hennes mente hun faktisk hadde krav på var så stor at amerikansk høyesterett ikke tillot henne å kreve den. Man kaller den økonomiske oppreisningen en kompensasjon, men hvor mange plaster kan man sette på et sår som aldri får gro? For mange ofre blir det hele symbolsk, skaden fortsetter å skje uten at de har mulighet til å få det under kontroll. Usikkerheten som kommer av å ikke vite hvem som har sett bildene kan uansett ikke måles i penger. Hver gang et bilde eller en film deles er det et nytt overgrep. Mennesker de selv aldri har møtt, har sett barna ydmykede og tråkket på. Voldtatt. Banket opp.

Situasjonen i Norge

Rekkevidden av dagens informasjonskanaler er uendelig. Da et bilde hvor det tydelig fremkom hvilke deltagere som ville stå igjen i Paradise Hotel-finalen ble delt på Facebook, tok det få minutter før «alle» visste hvem som hadde vunnet. Vedkommende som hadde delt bildet var raskt ute med å be om unnskyldning og å slette bildet, men det var for sent. Det ble delt videre så mange ganger samme ettermiddag at da avisene omtalte saken var det allerede gammelt nytt. Paradise Hotel-bilder og seksualiserte bilder av mindreårige er ikke det samme. Det er allikevel et tankekors at «Pærra-bildet» skapte mer debatt den påfølgende uken enn bildene av de utallige ofrene som allerede ligger ufrivillige på verdensveven ofte gjør på et helt år.

Det er vanskelig å si hvordan Amy-saken hadde forløpt seg i Norge, for heller ikke vi har identifisert norske ofre, selv om vi vet at det skjer. I juni la regjeringsoppnevnte voldskadeutvalg frem forslag om ny voldskadelov, hvor man blant annet ønsker å rydde opp i reglene for når man kan få erstatning for skade skjedd i utlandet.

Overgrep skjer også her

Kontoret for voldsoffererstatning kjenner til nå én sak hvor deling av bilder sto sentralt. Søker ble utsatt for krenkelser ved at hennes far hadde spredt nakenbilder av henne på internett. Søker ble tilkjent kroner 40 000 i oppreisning, i tråd med tingrettens dom i saken.

Selv om Skam snart begynner igjen er serien ferdig snakka for meg. Men skam, dét kan vi ikke snakke for mye om. Det er en beinhard realitet for verdens Amyer at selv om overgriperne blir satt bak lås og slå er det de som til slutt sitter med den lengste straffen. De må lære å leve med frykten for å bli gjenkjent, enten det gjelder at fremmede søker dem opp på Facebook, i bildesøk på Google eller at mennesker de kjenner kommer over bildene. Blottstilt. Mangelen på livserfaring alene gjør oppmerksomheten ufortjent. Barn skal ikke føle skam.

Seksuelle overgrep av barn er ikke forbeholdt utlandet. Det er gjerne de samme overgriperne som utnytter barn i Norge som utnytter barn på reise. Norske domfelte kan enkelt dra til høyrisikoland hvor overgrep mot barn sjeldent får konsekvenser for den skyldige. Selv i landsbyer med lite utarbeidet infrastruktur kan man koble seg opp til internett og ta i mot bestillingsoppdrag.

Vi i ECPAT etterlyser regelverk for begrenset reisetillatelse for overgrepsdømte. I tråd med økt globalisering haster dette mer enn noen gang. Hjelp oss bekjempe dokumenterte seksuelle overgrep mot barn på www.ecpatnorge.no/bidra.

Vil du vite mer om Amy-saken, les New York Times-artikkelen The price of a stolen childhood, av Emily Bazelon.

Rekordmange nye bedrifter

I andre kvartal 2016 var det registrert 14 977 nye foretak i Norge. Det er en økning på 4,2 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. På tross av politikere og medias dystre spådommer for norsk næringsliv, er det svært gledelig å se at mange fortsatt våger å starte for seg selv.   


Som det vises i grafen over er Norge gode på oppstart av nye bedrifter. Årsaken er nok sammensatt, men myndighetene har gjort en rekke positive grep de siste årene som har gjort det enklere å starte bedrift. Aksjekapitalen er blant annet redusert betraktelig og skatterapporteringen er forenklet. Dessuten tror jeg at holdningene til gründere er endret dramatisk de siste 10-15 årene. En gründer har gått fra å bli stemplet som en svindler til å bli en hedersbetegnelse. http://bedriftsforbundet.no/nyheter/item/rekordmange-nye-bedrifter-3

Gründer = svindler?

I Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon 1997 defineres en gründer som: Spekulant eller person som starter et svindelforetagende. Fortsatt i 2004 kunne vi lese i Aftenposten at gründer på langt nær var forbundet med en hedersmann eller kvinne. Her oppsummerer journalisten på mange måter en rekke holdninger og ufine merkelapper som var forbundet med gründere. http://www.aftenposten.no/norge/Grndere-grundig-lei-spekulantstempel-512982b.html

Gründer en hedersbetegnelse!

Heldigvis er ordlyden i leksikon og oppfatningen av en gründer en annen i dag. Nå har gründere en helt annen status og blir heiet frem av politikere, media og samfunnet. Bedrifter og deres verdiskaping tilfører samfunnet arbeidsplasser, skattekroner som går til velferdstjenester og ny teknologi eller andre løsninger som endrer hverdagen for folk flest til det positive. Spesielt nå som olje- og gassektoren påvirkes av de lave oljeprisene har stadig flere fått øynene opp for at det kommer en tid etter oljen.

Gode på oppstart, men dårlig på overlevelse

Selv om vi har mange ny oppstartede bedrifter i Norge så kommer vi ikke unna at bare tre av ti bedrifter fortsatt er oppe og går på femårsdagen sin. Jeg skulle gjerne sett at statistikken var litt mer positiv, men sannheten er at en bedrifts første fem år ofte er svært utfordrende. Mange stagnerer og vokser ikke av ulike årsaker. En mye brukt forklaring er manglende kompetanse og gode forretningsmodeller, men en god idé eller fornuftige forretningsmodeller vokser ikke uten at noen putter penger i det. Om flere av de nye bedriftene skal overleve de fem første årene trenger vi mer risikokapital. Ved flere anledninger har Bedriftsforbundet spilt inn ulike forslag til politikere som ville bedret den private risikokapitalen.

Tre forslag til mer privat risikokapital

1. Skattefradrag for å investere i bedrifter

2. SMB-rabatt til bankene slik at bedriftene får billigere lån

3. Fjern formueskatten på arbeidende kapital

Når regjeringen legger siste hånd på statsbudsjettet nå i august håper jeg de finner plass til våre forslag. På sikt hjelper det ikke at vi blir flere gründere hvis færre overlever de tøffe oppstartsårene.

Hva koster et barn ingen savner?

Flyktningsregnskapet 2016 talte 65 millioner flyktninger i verden da det ble lagt frem denne uken. 65 millioner liv og skjebner er et altfor stort tall til at det går an å fordøye. La oss derfor bryte ned tallene så de blir litt mer håndgripelige.

Halvparten av verdens flyktninger er barn. I 2015 kom over 1 million flyktninger til Europa.

Det er gått et halvt år siden EUROPOL konservativt anslo at 10 000 flyktningsbarn var meldt savnet i Europa. Noen av disse barna har reist fra landet de først ble registrert i, og bor hos familiemedlemmer eller venner i andre land. Kanskje vet de ikke selv at de er etterlyst. Andre kan ha havnet i hendene på menneskesmuglere. Disse barna blir ofte solgt videre som tiggere og prostituerte. De kan ha blitt dopet ned og kidnappet, eller fortalt at de skylder penger, for barn på flukt har ofte de største regningene å betale. Man skulle tro det er vanskelig å prissette internettilgang til den som ønsker ringe hjem og si at han eller hun overlevde en båttur. Alt har sin pris og som mindreårig får man lett dyrekjøpte erfaringer på at det finnes ingen gratis lunsj i Europa, ei heller husly, klær eller kanskje rent vann for den som ikke kan betale.

Den Danske Bank har regnet ut at det koster 1,32 millioner å oppdra et barn i Norge. Fordelt over 18 år er det en relativt hyggelig timespris for et familieliv, vil man kanskje si.

Timesprisen for et stjålet barn er et noe dyrere alternativ, men man trenger ikke beholde det livet ut. Ansattavgift, feriepenger, skadeforsikring og kjøregodtgjørelse er ofte pakket inn i prisen for de minste av verdens yrkesaktive. Skjønt, det er jo ingen jobb å få livet sitt ødelagt. Som regel havner pengene dessuten i lommene på bakmenn. Det er dyrt med kost og losji.

 


 

Når vi først snakker om penger så lurer du kanskje på hva prisen for et barn ligger for nå for tiden? En amerikansk analyseorganisasjon anslår at et barn fra Romania koster 3000-6000 USD. En kambodjansk jomfru, 500-800 USD. En mosambikisk jente, 2 USD. Under slavetiden i USA kostet en voksen slave omtrent 45 000 USD omregnet til dagens valuta. Barn var noe rimeligere, for som vi har snakket om er det kostbart å la barn vokse opp. Dagens slavehandlere har løst dette ?problemet? ved at barna betaler for seg selv. Ikke la deg skremme av prisene, forresten. Det er alltid rom for pruting, for det er ikke lovbestemt prisregulering i menneskehandel.

Vi kommer sannsynligvis aldri til å få svar på hvor de 10 000 flyktningsbarna er blitt av. Vi vet at det neppe finnes 10 000 fettere, bestemødre og tanter som har tatt seg av dem. Ikke alle nye venner er dessuten gode venner. Mye tyder på at disse barna aldri blir funnet. Menneskehandlere flytter ofrene ofte. De skal ikke rekke å bygge nettverk eller kjenne seg igjen. Disse barna er savnet, men de er ikke usynlige. Du har kanskje sett noen uten at du visste om det.

Mett? Ikke snu deg bort. Ecpat jobber mot menneskehandel og seksuell utnyttelse av barn. Det skal ikke lønne seg å finne de etterlyste barna ingen savner.

Her er en liste over kjennetegn ved hotelltrafficking:

  • Flere ulike personer blir sett komme inn og ut med jevne mellomrom fra samme rom
  • Rommene betales i kontanter for én dag av gangen
  • Én person passer på ID-papirer og penger for hele reisefølget
  • Usammenhengende historier fra flere personer i samme reisefølge


Meld fra til Kripos Hotline ved mistanke om menneskehandel.

For mer informasjon om hvordan du kan bidra i kampen mot kommersiell seksuell utnyttelse av barn, besøk Ecpat Norges nettsider www.ecpatnorge.no.


 

Ferietid er ikke fritid for alle barn

 

Flere barn er i fare for seksuell utnyttelse en noen gang tidligere, særlig i reise- og turistindustrien, forteller den ferske ECPAT-rapporten Offenders on the Move: Global Study on Sexual Exploitation of Children in Travel and Tourism 2016. Over to år har ECPAT-prosjektet forsket på seksuell utnyttelse av barn i forbindelse med reiseliv og turisternæring. Det er det første verdensomspennende studiet ikke initiert av FN og har blitt et samarbeid med en rekke aktører. Rapporten avdekket at særlig veksten av internasjonal turisme til nye reisemål, i tillegg til bredere tilgang på teknologiske løsninger har økt trusselen for seksuell utnyttelse av barn i hvert eneste land i hele verden. Nye utfordringer krever nye måter å tenke på. Kunnskapen, analysen og forslag fra ulike bidragsytere i rapporten har gitt oss uvurderlig informasjon om hva vi bør gjøre videre i kampen mot seksuell utnyttelse av barn innen reiseliv og turisternæring.

 

UNICEF anslår at så mange som 2 millioner barn utsettes for kommersiell seksuell utnyttelse årlig. Men, dette er kun et anslag, for selv om industrien er eldgammel, er det først de siste to tiårene man har begynt å systematisk etterforske organiserte overgrep mot mindreårige. Bransjen er dessuten skyggefull. Med nettbetaling og muligheten for bruk av intetsigende epost-adresser gjør den moderne tidsalder det lettere for overgriperne å holde seg skjult enn noen gang før. Tidligere har Nord-Amerika og Europa vært kjent som utfartssteder for overgripere til fattigere land i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Tendensen er dessverre i ferd med å snu og problemet er ikke lenger blitt en fjern sannhet, med oppblomstring av destinasjonsteder innenfor kontinentenes egne grenser, eksempelvis Øst-Europa og flere steder i USA. En annen bekymringsverdig utvikling er den voksende trenden frivillighetsturisme. Mange reiser nok med gode hensikter om å bidra til en bedre verden, men dessverre tilbyr flere steder deltagelse uten krav om kvalitetssikring om at det virkelig er egnede personer som kommer. Slik blir mange barn lette bytter hvor tillitspersonen de blir tildelt, ofte lærere eller barnehjemsarbeidere, i realiteten er pedofile overgripere. Ville du satt en person til å passe dine barn uten å sjekke bakgrunnen deres?

Få vil si at overgrep mot barn i land som Filippinene eller i Ghana er greit, men det oppleves kanskje for langt borte til at man kan gjøre noe med. Selv om vi er på vei inn i ferietid og problematikken ofte forbindes med fjerntliggende reisemål er det viktig å huske på at overgrep mot barn ikke er geografisk betinget. Den enorme utbredelsen av såkalt barneporno, spredning av dokumenterte overgrep av mindreårige, er betydelig større enn vi liker vite. Sannsynligheten er urovekkende stor for at det ligger lagret på en harddisk nær deg. Det finnes ikke ett typisk offer. Det finnes ikke en typisk overgriper. Prisen for å ødelegge et barn er lav sammenlignet med prisen det koster å reparere de overlevende.

De siste månedene har ECPAT Norge jobbet for å komme seg på fote som organisasjon. Vi har samlet en gjeng frivillige som jobber med sponsoravtaler, økonomisk oversikt og kommunikasjon. En voksende gruppe støttespillere betyr at vi kan gjøre mer av det vi vil gjøre, nemlig spre informasjon om kommersiell seksuell utnyttelse av barn og legge press på de rette instanser. Vi trenger gode etterforskere, et godt og omstendig lovverk og et nettverk av gode hjelpere som tar barns rettigheter på alvor.


Vi trenger din hjelp på ferden videre. Følg oss gjerne på Facebook, Instagram og Twitter. Støtt oss i kampen for å sikre at barn skal få lov til å være barn.
 

De som betaler formueskatten

Nylig var jeg i Trondheim og besøkte Bedriftsforbundet Region-Midt. Temaet for møte var Norges mest kontroversielle skatt, nemlig formueskatten. Det var lærerikt å diskutere formueskatt med bedriftseiere som faktisk betaler skatten.    

De jeg møtte hadde alle ulike eksempler på hvorfor formueskatten var skadelig for deres bedrift. Noen opplevde skatten som svært problematisk i år hvor de gikk med underskudd, mens andre mente at det gikk utover viktige investeringer i prosjekter som kunne vært lønnsomme for bedriften og skapt nye arbeidsplasser. Størst enighet var det derimot om at formueskatten er skadelig for norsk privat eierskap og gir utenlandske bedrifter en urettferdig konkurransefordel.

Fjern formueskatten på arbeidende kapital

Trine Eilertsen i Aftenposten skrev for noen uker siden en artikkel som het "Jakten på de nest rikeste". Der oppsummerte hun de forskjellige sidene i debatten om formueskatt på en svært treffende måte. Hele artikkelen kan leses her (Obs, det kreves betalingsløsning i Aftenposten for å lese artikkelen) http://tinyurl.com/j9voph6 Hun innleder artikkelen med:

 «Hvis jeg sier formuesskatt, hva tenker du da? At skatten er en av de få muligheten vi har for å beskatte de skikkelige rike, og at kutt i skatten først og fremst bidrar til økte forskjeller? Eller tenker du at skatten er en tung klamp om foten på et næringsliv som nå hadde trengt pengene i bedriftene som må omstille seg?

Jeg tilhører helt klart de som mener at skatten er en tung klump om foten til et næringsliv som hadde trengt pengene i bedriften for å møte den omstillingen vi står overfor. Men premisset i en skattedebatt skal og bør alltid være at alle skal yte etter evne. Det innebærer selvfølgelig at de rike skal betale mer skatt enn de fattige og vi skal unngå såkalte nullskatteytere.

Bedriftsforbundet har derfor foreslått, sammen med 11 andre næringslivsorganisasjoner, at det er formueskatten på arbeidende kapital som bør fjernes. Det er en mer rettferdig innretning av skatten og det vil løse de største utfordringene som våre medlemmer møter. I skatteforliket er jeg derfor glad for at sterkt flertall på Stortinget valgte å redusere skatt på aksjer og driftsmidler til 80 prosent. Den eneste feilen de gjorde var at de ikke fjernet den helt.

Hvem betaler formueskatten?

Ser vi på figuren under så er det ytterst få av de rundt 260 000 personene som betaler formuesskatt på arbeidende kapital som kan karakteriseres som veldig rike. 144 300 av dem har en formue på 1,4 til 3 millioner kroner. Dette er formue som ikke bare består av penger i banken, men også aksjer, varelagre og maskiner tilknyttet bedriften. Flertallet av de som betaler formueskatt på arbeidende kapital har mer eller mindre små formuer som er bundet opp i bedriften. Dette er penger bedriftene trenger til omstilling for å skape nye arbeidsplasser.  

Antall personer med formuesskatt på arbeidende, næringsrelatert kapital og private aktiva, etter netto likningsverdi i 2016

Kilde: Finansdepartementet og Alliansen for norsk, privat eierskap

Støres røre om statistikk og arbeidsplasser

Kutt i formueskatten styrker norsk eierskap og gjør det på sikt mulig for bedriftene og ansette flere. I forrige uke kunne VG melde at Jonas Gahr Støre var i fyr og flamme etter å ha betalt for en SSB-rapport om skatt, offentlig pengebruk og sysselsetting som skulle nedtone dette. I rapporten sto det at offentlig kjøp av varer og tjenester var 70 ganger mer effektivt enn skatteletter for å få ned arbeidsløsheten. http://tinyurl.com/jtxk9mx    

Her sammenligner Støre pærer og bananer. Skattelette er et langsiktig grep som styrker norsk eierskap slik at vi skaper nye arbeidsplasser og skatteinntekter til det offentlige. Økt offentlig pengebruk, uavhengig om det kommer staten eller private bedrifter til gode, er et kortsiktig virkemiddel for å få fart på økonomien. Man trenger ikke være SSB-forsker for å skjønne hvilke av de to virkemidlene som kommer best ut når man sammenligner den kortsiktige effekten. Støre glemmer dessuten også det viktigste; at verdiene først må skapes i det private næringslivet FØR det offentlige kan bruke det på andre formål.

Våre medlemmer prioriterer kutt i formueskatt

Bedriftsforbundet sine medlemmer er små og mellomstore bedrifter i alle bransjer. Det er bedrifter med 1-9 ansatte og et mindretall av dem er veldig rike. Våre medlemmer er et representativt utvalg for over 80 prosent av norsk næringsliv. I forbindelse med skattereformen spurte vi dem om hvilke prioriteringer de ønsket at politikerne skal gjennomføre. Lignende undersøkelser har vi gjort tidligere og våre medlemmer er aldri i tvil. De setter alltid fjerning av formueskatt på arbeidende kapital øverst på prioriteringslisten.

Dette fikk jeg bekreftet da jeg var i Trondheim og møtte de som faktisk betaler skatten. Hvis jeg skal oppsummere debatten vi hadde i en punktliste ville det blitt som følger:

Formueskatten på arbeidende kapital må fjernes fordi:  

  • Skatten må betales selv om bedriften går med underskudd
  • Eierne må tappe bedriftene for kapital for å betale formueskatten. Dette skulle heller vært brukt til å investere i bedriftene og fremtidige arbeidsplasser
  • Den rammer bedrifter i distriktene hvor næringsbygg kan ha høy ligningsverdi i forhold til markedsverdi
  • Den gir utenlandske eiere en betydelig konkurransefordel mot norske eiere
  • Den fører til at vi investerer mer i eiendom fremfor bedrifter og nye arbeidsplasser

Bruker vi for mye oljepenger?

På min første høring i Finanskomiteen for Bedriftsforbundet var det ikke tvil om hva de ulike partiene var opptatt av å høre fra organisasjonene. Bruker vi for mye oljepenger? Det er 130.000 arbeidsledige. Betyr den høye arbeidsledigheten at vi står overfor en krise?

Temaet for høringen var revidert nasjonalbudsjett og bakgrunnen for diskusjonen som går i media er den foreslåtte økningen av oljepenger på 10,4 milliarder og «krisepakken» til Sør- og Vestlandet på 900 millioner kroner.

Vi bruker ikke for mye oljepenger i årets budsjett

Økningen i oljepengebruken i RNB skyldes ikke, slik medieoverskriftene lett kan gi inntrykk av, betydelig økte utgifter. Netto offentlige utgifter målt ved politiske prioriteringer er nærmest uendret, med en samlet økning på rundt 200 millioner kroner i nye utgiftsforslag.

Oljepengeøkningen skyldes primært at økonomien er svakere, og det gir reduserte inntekter for det offentlige. En kraftig nedjustering av jobbveksten fra 0,5 til 0,2 prosent fra budsjett til revidert betyr dessuten færre jobber i privat sektor. Det er i tråd med handlingsregelen at oljepengebruken økes når økonomien utvikler seg svakere og skatteinntekter svikter. På lengre sikt blir det derimot viktig å få ned offentlig utgifter igjen ved bla. lavere vekst i offentlig ansatte, sykelønn og mindre byråkrati.

Hvem eier «krisen»?

Med økt oljepengebruk og arbeidsledighet på 4,6 prosent er media og de ulike politiske partiene godt i gang med å krangle om eierskapet til «krisen». http://www.tv2.no/nyheter/8304780/

Hvilke partier som får eierskap til krisedebatten er irrelevant for bedriftene og de arbeidstagerne som rammes av den synkende oljeprisen. Det er de som opplever tøffere tider og det er de som opplever utfordringer. Det vi burde diskutere er hvilke tiltak vi skal iverksette for å gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig. Tiden er kanskje overmoden for å børste støv av den gamle diskusjonen: «hva skal vi leve av etter oljen?». Noen vil kanskje hevde at den diskusjonen er for lite og for sent, men det er bedre sent enn aldri å ta denne debatten på alvor.  

Sats på nye næringer og bedrifter

Økonomien er inne i en utfordrende omstilling fra en situasjon hvor høye oljeinvesteringer har drevet veksten, til en mer normal økonomi hvor andre næringer betyr mer enn tidligere. Oljerelatert virksomhet er også oftere preget av større bedrifter, mens andre næringer oftere er preget av mindre bedrifter. Omstillingen vi er inne i er derfor et skifte mot økt betydning for mindre bedrifter og nye næringer.

I tiden som kommer blir det også viktig å understreke at det ikke er politikerne som skal vedta hvilke næringer vi skal satse på i fremtiden. Bedriftsforbundet forventer at Regjeringen i neste budsjett kommer med tiltak som senker terskelen for å etablere nye virksomheter, reduserer kostnadene ved å ansette flere, øker tilgangen på risikokapital og gjør det mer attraktivt å investere i næringslivet. Politikerne må legge til rette for næringsnøytrale tiltak som styrker privat norsk eierskap. Så er det opp til næringslivet og snu skuta slik at vi kommer ut av «krisa».     

Vi trenger mer bedriftsglede

Vi trenger mer bedriftsglede

På min første samling med de ansatte i Bedriftsforbundet hadde vi fotballtrener for Mjøndalen, Vegard Hansen på besøk. Mjøndalen er en fotballklubb etter Bedriftsforbundets hjerte. Vegard har sammen med sitt team i Mjøndalen levert fantastiske resultater på fotballbanen, selv med vesentlig mindre ressurser enn sine konkurrenter. Årsaken er at de har bygget en kultur rundt fotballklubben med positive verdier og der alle involverte jobber hver dag med hjerte utenpå drakta.

Vegard trakk frem at noen av de viktigste kriteriene for å lykkes som fotballtrener er hardt arbeid, litt flaks og at du liker det du driver med. Parallellen til hvordan du lykkes som eiere av en liten bedrift er slående.

Vi må heie frem hverdagsheltene!

I likhet med Mjøndalen skal Bedriftsforbundet slåss med hjerte utenpå drakta. Vi skal slåss for bedre rammevilkår for små og mellomstore bedrifter. Det innebærer at vi må ta konflikter i media om skjemaveldet, karensdager, formueskatt på arbeidende kapital og det vil kommer flere saker.  

Men vi gjør oss selv og næringslivet i Norge en bjørnetjeneste om vi bare fokuserer på det som er vondt og vanskelig. For hvem har lyst til å starte for seg selv hvis det etterlatte inntrykket er at bedriftseiere tjener dårlig, bare bruker tiden sin på å fylle ut papirer til det offentlige og at man betaler alt for mye skatt? Og at man går rundt med angst på toppen?

Det er så mange hverdagshelter som følger drømmen å skaper sin egen arbeidsplass. De skaper arbeidsplasser for andre, de skaper liv i lokalsamfunnet og de bidrar til fellesskapet. 85 prosent av alle bedriftene i Norge er dessuten småbedrifter. Som sjef i Bedriftsforbundet blir min største utfordring å skape en større forståelse for små bedrifter og deres betydning for samfunnet.

Angsten for å mislykkes som bedriftseier overskygger gleden av å drive for seg selv

DNB hadde en undersøkelse om entreprenørskap i 2015, som viste at en halv million nordmenn har en gründer i magen. Av disse er det kun 9 prosent som tar sats og hopper inn i gründertilværelsen. I rapporten oppgis det at den viktigste årsaken til at mange ikke velger å starte for seg selv er tap av fast inntekt eller angsten for å mislykkes.  Rapporten finner du her http://www.menon.no/wp-content/uploads/20en-million-ideer.pdf

Tapt inntekt eller frykten for å mislykkes som bedriftseier må ikke overstige gleden ved å gjøre noe du brenner for. I likhet med Mjøndalen fotballklubb og andre bedriftseiere vil man møte oppturer og nedturer. Mjøndalen har lykkes med å rykke opp i Tippeligaen, men opplevde etterpå å mislykkes ved at de rykket ned. Det er tøft, men hardt arbeid og gleden av å gjøre noe du brenner for gir resultater på sikt.

Samfunnet har en plikt til å heie mer

For å vise hva en småbedrift bidrar med til lokalsamfunnet gjennomførte vi i fjor et samfunnsregnskap på en medlemsbedrift. Magne Myhre driver i dag et snekkerfirma i Tønsberg og har 7 ansatte.

Han er en typisk representant for en etablert småbedrift i Norge som gjør det bra. Myhre og Sønn AS med 7 årsverk har en omsetning på 15 millioner kroner. Myhre & Sønn AS bidrar til at det innbetales 6 mill. kroner i skatter og avgifter direkte, og indirekte. De selv betalte om lag 5 mill. kroner i form av personskatt, selskapsskatt og merverdiavgift. Underleverandørene betalte ca. 1 mill. kroner i personskatt og selskapsskatt.

 


Når Myhre & Sønn AS og deres underleverandører får oppdrag og tjener penger, tjener faktisk hele samfunnet. Skattepengene en snekkerbedrift i Tønsberg bidrar med kan finansiere 40 kommunale barnehageplasser. Det kan finansiere 11 lærere eller 13 sykepleiere. Det er inspirerende hva en liten bedrift kan få til!

Leve av det man elsker

Dessuten lever de av det kan og liker! For mange bedriftseiere var dette den viktigste motivasjonen for å starte for seg selv. At du tjener penger er en viktig forutsetning for videre drift, men det er neppe hovedmotivasjonen til mange småbedriftseiere. Det er en den indre motivasjon av å lykkes, og gleden ved å jobbe med noe du brenner for som er avgjørende.

Næringslivet har mange solskinnshistorier. Bedriftsforbundet og de andre næringslivsorganisasjoner har et stort samfunnsansvar ved å trekke dem frem. Forhåpentligvis vil litt bedriftsglede gi en større forståelse for hvor viktig det er å satse på næringslivet. Og kanskje det senker terskelen noe slik at flere våger å starte for selv.       

 

hits