hits

Erna Solberg- vi hørte hva du sa!

Forrige uke sa statsminister Erna Solberg til pressen at «Det er veldokumentert at små og mellomstore bedrifter skaper flest nye jobber i Norge» og «Regjeringen vil satse mer på gründerskap. Vi skal legge til rette for at bedriftene kan gå med overskudd å betale til fellesskapet». Dette utspillet gjør at Bedriftsforbundet har klare forventninger til at statsbudsjettet for 2018 retter seg mot de viktigste jobbskaperne, nemlig små og mellomstore bedrifter!

Bedriftsforbundets forventinger blir at Regjeringen legger bedre til rette for de mindre bedriftene og gir vekstfremmende skattekutt, fortsetter større satsning på samferdsel, forskning og innovasjon.

- Regjeringen må kutte ytterligere i formueskatten på arbeidende kapital. Formueskatten på arbeidende kapital betales av 300 000 personer: 92 prosent av disse har under 10 millioner kroner i netto likningsformue. 99 prosent har under 25 millioner. Vi snakker derfor ikke om Stein Erik Hagen eller andre milliardærer. Formueskatt på arbeidende kapital er en skatt som tapper de små og mellomstore bedriftene. Dette er kapital som i stedet kunne ha blitt investert i bedriften, til å trygge og øke konkurranseevnen til eksisterende arbeidsplasser. Vi forventer også mer penger til næringslivsrettet forskning, fordi små og mellomstore bedrifter trenger risikokapital for å kunne investere i innovasjon og utvikling av produkter, sier administrerende direktør for Bedriftsforbundet, Olaf Thommesen.

Norge trenger fagarbeidere!

Bedriftsforbundet ønsker at Regjeringen fortsetter opptrappingen på samferdsel og fagarbeiderne ved å styrke lærlingtilskuddet, selv om satsningen har vært rekordhøy. I tillegg forventes det at lærlingtilskuddet kommer opp på minimum samme nivå som til elever på studiespesialiserende. Kun 70 prosent av dem som søker på lærlingplasser som får dette, og dette henger blant annet sammen med opptrappingen på samferdsel. Større byggeprosjekter eller satsing på infrastruktur og veier skaper flere jobber og kan også gjøre det enklere for bedriftene å ta inn lærlinger.

- Norge trenger flere fagarbeidere i framtiden. 95 prosent av norske lærebedrifter synes lærlingordningen er en god måte å rekruttere ansatte på, og flertallet ansetter lærlingene når læretiden er over, ifølge tall fra Utdanningsdirektoratet. Vi ønsker at Regjeringen følger opp med å øke lærlingtilskuddet betraktelig, sier Thommessen.

Opsjonsbeskatningen må endres

Som det fremkommer i revidert nasjonalbudsjett for 2017 skal Norge være et godt land å utvikle og starte nye bedrifter i. Opsjoner er et godt virkemiddel for å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft i en oppstartsfase der man ikke kan konkurrere på lønn. Bedriftsforbundet imøteser derfor en endring, slik at det blir mulig å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft uten at disse skal måtte ta opp lån for å betale en skatt basert på bedriftens papirverdi, slik tilfellet er i dag.

- Vi ønsker en opsjonsbeskatning lik den de har i Sverige og Storbritannia, med utsatt skatt til salgstidspunktet hvor medarbeidere ilegges kapitalskatt i stedet for lønnsskatt når de løser inn opsjoner i aksjer. For små oppstartsselskaper benyttes opsjoner for å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft til lavere lønn, og den ansatte har derfor en lavere likviditet i ansettelsesforholdet inntil en opsjon eventuelt kan realiseres. Den fordelen det måtte ha å beskattes kun som aksjegevinst oppveies derfor i betydelig grad ved den risiko lavere lønnsinntekt medfører for den ansatte, sier Thommessen.

De små er de store!

Bedriftsforbundet holder en knapp på at Venstre kan flytte regjeringen i viktige småbedriftsspørsmål i forhandlingen som kommer: Bedre de sosiale rettighetene for selvstendig næringsdrivende, gjøre det mer lønnsomt å investere i nye arbeidsplasser, redusere arbeidsgiveravgiften for oppstartsbedrifter, samt forenkle skjemaveldet for de mindre bedriftene.

- Vi forventer at Regjeringen forstår at to av tre bedrifter i Norge har under ti ansatte, og at fremtidens arbeidsplasser skapes i de mindre bedriftene. Slik Erna Solberg selv nå har sagt. Virkelighetsforståelsen bør gjenspeile de tiltak som nå kommer i budsjettet og de neste fire årene, avslutter Thommessen.

Erna ble ikke fjerna. Blir det revolusjon eller fortsatt reform?

Erna Solberg vil etter solemerker fortsette som statsminister i fire nye år. Kanskje velgerne vet hva de får, men var usikre på hva de ville fått med Jonas Gahr Støre. Hva kan vi forvente av den nye regjeringen? Vi ønsker litt mer revolusjon enn reform!

Go big or go home!

Det mest revolusjonære med regjeringen i forrige periode var at de satte i gang en rekke reformer. Politireform, kommunereform, høyskolereform og fylkessammenslåing for å nevne noen. De neste fire årene vil jeg ha mer! Revolusjonære tiltak somruster Norge for fremtiden. Vi vil ha et taktskifte innen følgende politikkområder:

  • Skattepolitikken
  • Kompetanse for fremtiden
  • Klimautslipp
  • Offentlig pengebruk

Migrasjon og integrering vil selvfølgelig følge regjeringen så lenge FrP er en del av den. Men det vil primært handle om retorikken til FrP, ikke de politiske vedtakene. Der er tross alt de største partiene i Norge alt for enig, noe jeg har skrevet en blogg om tidligere (http://olaf.blogg.no/1504012948_hengt_eller_skutt__eller_finne_p_noe_nytt_.html)    

Norge er blakke i 2030. Hva skal vi gjøre med det?

I følge Perspektivmeldingen får vi et inndekningsproblem på fem milliarder kroner hvert år fra 2030. Den offentlige pengebruken er økt betraktelig med Solberg 1, og nå må de ta grep for å skape balanse i regnskapet. Regjeringen kan ikke ignorere spørsmålet om sykelønnsordningen. Bedriftsforbundet har regnet ut at staten vil spare 15 milliarder kroner i året hvis vi får sykefraværet ned på svensk nivå (dvs. en halvering). I løpet av denne fireårsperioden tror jeg Regjeringen vil få en sykelønnsdebatt i fanget, og da håper vi de tar grep!

Riv av plasteret i skattepolitikken!

Skatteforliket er lagt bak oss i 2016, og det blir neppe noen store konfliktlinjer i de andre skattespørsmålene. Hvor lenge skal Høyre og FrP la formueskatten dominere valgkampen? Formueskatten på arbeidende kapital er på cirka 7,5 milliarder kroner. Dette er en prioritering Erna Solberg bør gjøre nå, for det blir ikke lettere senere. Offentlig utgifter vil øke i takt med en eldre befolkning. Da er ikke skattekutt et populært tiltak.

Kompetanse og klima

Til slutt tror jeg velgerne feller en brutal dom over Solberg 2 hvis det ikke skjer en merkbar endring i klimapolitikken. De større partiene vil tape terreng til de mindre om ikke regjeringen viser mer handlekraft. Høyre har også stor troverdighet på skole og utdanning. Et løft for lærerne og yrkesfag er en ting, men klarer vi å unngå å bli en digital sinke? Hvis Solberg 2 faller bakpå i spørsmål om riktig kompetanse for et fremtidsrettet næringsliv, tror jeg de vil få et omdømmetap som vil fungere som en dyp hengemyr.

Jeg håper de fire neste årene blir preget tydelige visjoner og mer revolusjonære tiltak. Da først møter vi fremtidens utfordringer!                   

 

  

 

        

  

 

Hengt eller skutt ? Eller finne på noe nytt ?

Norsk politikk har utviklet seg over lang tid til å bli et spørsmål om valget mellom å bli hengt eller skutt. Vi kan velge mellom to blokker som er avhengige av ulike støttepartier som derigjennom jobber frem ulike kompromisser som ingen er fornøyd med. Litt som en veldedighetskonsert der det kommer mange forskjellige band fra ulike sjangre som gjør at den totale konsertopplevelsen egentlig ikke treffer noen i salen.

Å styre Norge i dagens situasjon krever ikke så mye med den totale politiske enighet vi har, og de finansielle virkemidlene vi har. Derfor er det ikke så rart at de politiske uenigheter går på om vi skal ha 10 eller 14 ukers pappaperm. Kan vi ikke bare si 12 da så er vi ferdig med det.

I dag er situasjonen den at vi har to store spørsmål å diskutere, nemlig miljø og migrasjon. Alt annet blir bare småting. For meg var en avgjørende grunn til å avslutte mitt virke som parti-politiker at jeg ble fullstendig desillusjonert av fokuset politikken tok. Enten det var på internpolitiske stridigheter der egen posisjon var viktigere enn hva man faktisk stod for, eller den nasjonale politiske debatten som i beste fall dreide seg om luksusproblemer som eksemplet nevnt ovenfor. Alt mens alle visste at vi kom til å møte store utfordringer knyttet til migrasjon og miljø. Mens vi diskuterte ja eller nei til bomringer (bokstavelig talt).

I dag står valget mellom to blokker, en rødgrønn, og en blåblå. De står for mer eller mindre nøyaktig det samme i de store verdispørsmålene som miljø og migrasjon. De vil begge utvinne så mye olje som mulig, uavhengig av markedsutsiktene på verdensmarkedet for dette råstoffet. Og de vil begge ha en «streng men rettferdig» flyktning og asylpolitikk. Sistnevnte vil i praksis si å ta inn så få som overhodet mulig. Og da skyldes det på integrasjon og de «store problemene» vi har med integrering i Norge. Begge blokker er enige i dette og bruker det som et argument for å unnlate å ta ansvar for de menneskene som flykter for å redde sitt eget liv, skape en fremtid for sine barn, og skape seg et verdig liv.

Så man kan godt vise sin avsky til Sylvi Listhaug ved stemme AP, men resultatet blir nøyaktig det samme, selv om retorikken endrer seg noe.

Da blir vi avhengige av støttepartiene. SV, V, Krf som alle stort mener det motsatte av de store blokkpartiene knyttet til migrasjon og miljø. Vi blir avhengige av at de får små eller store gjennomslag for å støtte et eller annet parti i regjering. Og vi blir avhengige av at de oppnår en viss størrelse og vi blir avhengige av at vi tror på dem. Dette er et ganske risikabelt sjansespill som for den gjengse velger blir veldig uoversiktlig. Og så har vi MDG som en joker som ingen helt skjønner noe av, men de er et friskt pust man kan bli besnæret av men uten konsistent politikk.

Alle de tre partiene vil hevde at de er veldig forskjellige innad. De ene kaller seg sosialister og er mot private barnehager, noen kaller seg liberale og er redd for statlig styring, det siste har kristne verdier i bunn, som om det skiller dem fra de andre partiene.

Vi som er opptatt av miljø og migrasjon som vår tids største utfordringer er de som taper. Vi må velge mellom å bli «hengt» med en rødgrønn regjering eller «skutt» med en blåblå regjering. Et sterkt sentrum har vi aldri hatt fordi de er mest opptatte med å krangle med hverandre og sikre egne posisjoner.

Skal vi heller finne på noe nytt? Skulle vi samlet alle de frustrerte velgerne og politisk aktive som har gitt opp. Støre eller Solberg vil i praksis si omtrent det samme. Det finnes ikke lenger ideologiske skillelinjer mellom høyre og venstresiden. Alle på høyresiden anerkjenner viktigheten av en sterk velferdsstat med et godt trepartsamarbeid. Og alle på venstresiden aksepterer markedskrefter som et viktig virkemiddel.

Er det ikke å tide å la skinndiskusjonene ligge og heller samles på midten slik at vi kan ta tak i de viktigste sakene av vår tid:

 Migrasjon, miljø og alt som følger derav.

Sykelønnen er elefanten i rommet!

I Arendalsuka arrangerte vi onsdag 16.august debatten "Elefanten i rommet: Sykelønnsordningen". I panelet satt Virke, Civita og lederne for ungdomspartiene. Det ble fult oppmøte og en god debatt med høy temperatur. Her er innledningen jeg holdt i debatten

Hvorfor vil Bedriftsforbundet snakke om sykelønn?

Da Bedriftsforbundet ble stiftet for 25 år siden, var det et ønske blant medlemsbedriftene om å bygge opp en organisasjon som hadde de små og mellomstore bedriftene i ryggen. Det var behov for en organisasjon som turte å ta de tøffe sakene i media og ta opp kampen mot Stortinget.

Siden oppstarten har vi gått i bresjen for å fjerne

· delingsmodellen

· investeringsavgiften

· arveavgiften

· formueskatten

· byråkrati og skjemaveldet,

· og jobbet for bedre sosiale rettigheter for selvstendig næringsdrivende

for å nevne noen saker.

Men når det kommer til sykelønnen står vi bom stille. Det er merkelig ettersom sykelønnen er en budsjettpost på rundt 40 milliarder kroner i statsbudsjettet. Vi har det høyeste sykefraværet og de høyeste utgiftene knyttet til sykefravær av alle OECD-land, men fortsatt vil ingen vil snakke om sykelønnen. Ingen vill røre det politisk, og alle vegrer seg for å diskutere sykelønnen i det offentlige rom. Et hederlig unntak er ungdomspartiene. Men i Norge har vi faktisk ikke hatt en reell sykelønnsdebatt fra en regjering eller i Stortinget siden Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hansen forsøkte å endre den i 2001. Enden på visa den gangen ble at vi fikk en IA-avtale, og sykelønnsdebatten har i praksis stått stille siden.

Betydelig utfordring for små bedrifter Bedriftsforbundets inngang til denne debatten er at våre medlemmer merker at korttidsfraværet er en betydelig utfordring. I en liten industri eller produksjonsbedrift med få ansatte merker du helt klart om noen er borte fra jobben. Vi har derfor foreslått en karensdag eller 80 % prosent sykelønn, men vi er også åpne for andre innspill. Det viktigste for oss er at vi får en god debatt om hvordan sykelønnen påvirker det norske sykefraværet, og hvilke verktøy som virker for å få ned det totale sykefraværet. En ukes fravær koster arbeidsgivere rundt 15 000 kroner. Over et år blir dette et betydelig beløp. Hvis Norge hadde fått ned sykefraværet på svensk nivå, kunne vi spart 20 milliarder kroner i året over

statsbudsjettet. Det er et betydelig beløp som kunne blitt brukt til andre ting politikere og velgerne er opptatt av - skole og utdanning, helse eller samferdsel.

Sykelønn bør være valgkampsak Vi i Bedriftsforbundet mener at sykelønnen burde vært en valgkampsak. Det er uansvarlig av partiene å ikke diskutere hva vi kan gjøre annerledes for å redusere en kostnad i statsbudsjettet på rundt 40 milliarder kroner. Høyre bruker fraværsgrensen som en valgkampsak, og skryter av at fraværet i skolen har gått ned med 40 prosent. Tenk om Høyre og de andre partiene som støttet fraværsgrensen kunne brukt samme logikk overfor voksne folk i arbeidslivet?

I 2001 inngikk partene i arbeidslivet og staten avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) med en målsetting om å redusere sykefraværet med 20 prosent. Siden 2001 har sykefraværet gått ned med 10,8 prosent. En forutsetning for avtalen er derimot at sykelønnen ikke røres. Bedriftsforbundet mener derfor at IA-avtalen legger lokk på debatten, og dette lokket mener vi har kostet samfunnet og næringslivet flere milliarder av kroner.

Et demokratisk problem At sykelønnen avgjøres bak lukkede dører med partene i arbeidslivet, mener jeg dessuten er et demokratisk problem. For å endre sykelønnen kreves det en lovendring på Stortinget. Men ingen har stemt på LO eller NHO. Av den enkle grunn ? de stiller ikke til valg. Likevel har de innflytelse og makt over en budsjettpost på rundt 40 milliarder kroner. Det mener jeg er et demokratisk problem. Vi i Bedriftsforbundet er derfor tydelig på at sykelønnen må ut av IA-avtalen.

IA-avtalen skal fornyes i 2018. Bedriftsforbundet er ikke part i IA-avtalen, men vår stemme skal bli hørt ettertrykkelig i debattene fremover. Vi er forpliktet til å løfte denne debatten for våre medlemsbedrifter, men vi gjør det også fordi vi trenger en bærekraftig velferdsstat. Generasjonene etter oss bør også få nyte godt av det offentliges tilbud slik vår generasjon har gjort. Og her er perspektivmeldingen tydelig på at vi må redusere pengebruken og skape flere verdier. I den sammenheng blir det for naivt å ikke ha med sykelønnsdebatten.

Helt avslutningsvis, opprinnelig hadde vi invitert organisasjonene på arbeidsgiver og arbeidstakersiden til denne debatten. Men verken NHO, LO, eller deres landsforeninger ville stille i debatten. Vi er derimot glade for at Virke og Vibeke Hammer Madsen stiller, og vi gleder oss til å høre hvordan Virke vil stille seg til kutt i sykelønnen under den kommende forhandlingen av IA-avtalen. Så er vi også takknemlige for at ungdomspartiene våger å stille i denne debatten. Vi gleder oss til å høre fra de som mest sannsynlig vil sitte på Stortinget om kort tid, og en gang i fremtiden kanskje bekle viktige roller i fremtidige regjeringer.

 

God debatt!

Min landsmøtetale til Venstre

Kjære Landsmøte!   

Er du en klimavennlig gründer med grønne vekstambisjoner som ønsker et grønt skatteskifte? Eller kanskje du ønsker et grønt næringsliv eller en grønn industriproduksjon i verdensklasse?

Sannsynligheten er stor for at du stemmer Venstre hvis du liker grønt. Da tenker jeg spesielt på grønne byer, grønn økonomi, grønn finanssektor, grønn fornybarklynge, grønne offentlig anskaffelser, grønn konkurransekraft og grønne bygg. Det er veldig viktig med grønne bygg! Bygninger bør definitivt planlegges og utformes med grønn grunntanke.

Grønt skatteskifte

En grønn livsførsel skjer ikke uten en grønn økonomi og grønne skatteletter. For det handler om å legge om fra rød til grønn skatt. Men noen ganger må det også legges på grønne avgifter som rammer husholdningene. Men da skal det selvsagt gis skattefradrag for de grønne kostandene som du er blitt påført. Bedriftene kan forresten glede seg over en grønn omlegging av det skattemessige saldoavskrivningssystemet. Det skal innføres en økt avskrivningssats på grønne kjøretøy med nullutslipp.

Et mangfoldig og grønt næringsliv

Vi trenger en global overgang til grønn vekst og klimanøytral økonomi. Den nye og grønne økonomien skal gi folk flest en enklere hverdag, grønne arbeidsplasser og bedrifter som vi skal leve av i fremtiden. I det grønne skifte skal det også heies på dem som starter for seg selv og tenker nytt.

Når vi snakker om forretningsmulighetene i det grønne skiftet, må vi heller ikke glemme at vi trenger en verdensledende grønn finanssektor som trenger et grønnere perspektiv. Grønn finansforvaltning av oljefondet og næringen vil skape grønne investeringer.

Grønn innovasjon skal også skje gjennom det offentlige. Offentlig sektor må bli en grønn innovasjonsdriver for privat næringsliv slik at det utvikles bærekraftig løsninger. Derfor trengs det en tilskuddsordning for grønne offentlig anskaffelser med klimagevinst.

Før vi går inn for landing vil jeg bare nevne at eksisterende konsesjoner skal byttes ut med grønne konsesjoner. Vi trenger grønne verdier som biodiversitet og dyrevelferd og ett grønnere og mer innovativt landbruk. Og en grønnere skognæring.

Kjære Venstre!

Grønt er skjønt. Vi har forstått det etter å lest programmet deres på nesten 200 sider. Det er ingen tvil om at dere jobber for gründere, småbedrifter og leverer på politikken, men dere må snakke så folk forstår! Det er dessuten for mange symbolske grønne pålegg, som avgifter på plastposer, flyseter og drivstoff. Våre medlemmer er også opptatt av det grønne, men viktigst av alt er en sort bunnlinje. Det er de sorte tallene som skaper grunnlaget for grønn vekst, både i næringsliv og på Stortinget.

Godt landsmøte!

Har SV landets beste næringspolitikk?

I Finansavisen torsdag 16.mars går næringspolitisk talsperson Torgeir Knag Fylkesnes knallhardt ut og proklamerer at SV har Norges beste næringspolitikk. Det er en sprek påstand som jeg dessverre ikke deler. Før SV kan påberope seg å ha landets beste næringspolitikk, må de i det minste oppfylle ett vesentlig minstekrav: Hvordan skal vi styrke det private norske eierskapet og de små og mellomstore bedriftene?

Offentlig vs privat

Det er riktig at næringspolitikk også handler om en fornuftig styring av norske statlige selskaper. Men å redusere offentlige lederlønninger i statlige selskaper er ikke en aktiv næringspolitikk. Det er symbolpolitikk.  Rett skal være rett. Symbolpolitikk er i mange tilfeller også politikk. Men det gir oss neppe en grønnere hverdag og mer skatteinntekter som kan gå til mer offentlig velferd.    

Det som kanskje kommer som en overraskelse for mange, er at SV bevilger mest penger til Næringsdepartementets budsjetter av alle partiene i sitt alternative budsjett. De er rause med statlig kapital når det kommer til forskningsprosjekter og tildeling til næringer som passer deres politiske profil. Det er kanskje ikke så næringsnøytralt, men det er en synd de deler med alle de andre partiene på Stortinget.

Mer tilgang på risikokapital

Private norske smber sysselsetter nesten halvparten av alle arbeidstagere i landet og 90 prosent i privat sektor. For å sikre disse arbeidsplassene, og å skape flere, trenger bedriftene tilgang på nye markeder og risikokapital. SV svarer ikke helt i programmet sitt på hvordan de skal lette tilgangen på risikokapital for disse. Våre medlemmer må som regel pantsette alt de eier og har, og gå til banken når de ønsker kapital for å investere i bedriften. SV burde derfor foreslått skattefradrag for å investere i småbedrifter og gründerselskaper.    

En annen kilde til risikokapital er selvsagt skattekutt. Jeg tror derimot ingen forventer at SV er først i toget for å senke skattene. Men når de foreslår å øke skatten med 20 milliarder, er det direkte næringsfiendtlig.

Styrk de sosiale rettighetene til selvstendig næringsdrivende

SV foreslår i sitt program å støtte selvfinansierende tiltak som gir freelancere og selvstendig næringsdrivende rett på dagpenger. Det er utvilsomt et steg i riktig retning. Men jeg skulle ønske SV sto mer på barrikadene for å utjevne ulikheten som oppstår mellom disse og arbeidstakere når det kommer til pensjonssparing. Disse burde fått like muligheter til pensjonssparing og kompenseres med næringsfradrag ettersom alle arbeidstakere får et bunnfradrag.    

Ut av EØS-avtalen

I likhet med mange andre partier er SV tydelig i sitt standpunkt mot EU. Det er ikke noe kontroversielt i det og det endrer ikke dagens rammevilkår for norsk næringsliv. Men at SV vil reforhandle EØS-avtalen og erstatte den med en handelsavtale, er ikke utelukkende positivt. Norge er en liten og åpen økonomi. Næringslivets tilgang på EUs indre marked er viktig. Vi håper derfor SV endrer standpunkt og står ved EØS-avtalen. At vi får like gode vilkår i en ny handelsavtale med EU er tvilsomt og et risikofylt prosjekt å utsette norsk næringsliv for.  

Men det finnes også lyspunkt i programmet!

Som Knag Fylkesnes er inne på i sitt oppslag, er SV rause på tildelinger til nye næringer. At næringslivet må bli grønnere er udiskutabelt, og SV er en god pådriver for dette. Ut fra våre medlemmers standpunkt var dette de beste punktene jeg fant i programmet.

  • Støtte og foreslå forenklinger som gjør at mengden rapportering for private virksomheter reduseres.
  • Støtte selvfinansierende tiltak som gjør at freelancere og selvstendig næringsdrivende sikres dagpenger som andre arbeidstakere
  • Styrke skattefunnordningen som gir skattekutt for innovative bedrifter

Kampen om de selvstendig næringsdrivende

Mandag 6. februar la det regjeringsnedsatte utvalget om delingsøkonomien frem sin rapport. Jeg var svært positiv til mange av reguleringene og forslagene på skatt, selv om jeg synes de burde sett nærmere på selvstendig næringsdrivende sine sosiale rettigheter.

Men noen som var betydelig mer indignert over rapporten, var en samlet fagbevegelse. De sendte brev til Statsminister Erna Solberg hvor de skrev at konklusjonene i rapporten vil skape sosial dumping. Intet nytt under solen der, med andre ord. Mye av denne kritikken ligger i at de ikke fikk gjennomslag for en utvidelse av arbeidstakerbegrepet i Arbeidsmiljøloven.

En utvidelse av arbeidstakerbegrepet ville endret dagens spilleregler betraktelig. Sett med delingsøkonomiøyne er det som å si at en tilbyder av tjenester innen delingsøkonomien skal være arbeidstaker istedenfor selvstendig næringsdrivende. I likhet med utvalget er jeg overbevist om at dagens arbeidsmiljølov er god nok til å håndtere eventuelle grensetilfeller. Her får vi garantert en spennende debatt om Uber, om denne ordningen blir lovlig!      

LO posisjonerer seg for medlemsjakt

Jeg mener helt klart at LO posisjonerer seg for medlemsjakt når de ønsker å utvide arbeidstakerbegrepet til å også gjelde selvstendig næringsdrivende innen delingsøkonomien. Hvis delingsøkonomien vokser seg større, til et marked på 40 milliarder som det anslås av LO, vil vi få en vekst i selvstendig næringsdrivende og en lavere vekst i tradisjonelle arbeidstakere. LO er sånn sett tjent med at arbeidstakerbegrepet i Arbeidsmiljøloven utvides til også å gjelde selvstendig næringsdrivende.

Riktig diagnose, men feil medisin

Når det er sagt er jeg enig med LO i at selvstendig næringsdrivende fortjener bedre sosiale rettigheter. De har dårligere rettigheter når det kommer til blant annet pensjon og sykelønn. I tillegg går de glipp av et minstefradrag, som alle fast ansatte har krav på.    

Bedriftsforbundet går gjerne i tog sammen med LO for å løfte de sosiale rettighetene til selvstendig næringsdrivende, men å klassifisere dem som arbeidstakere blir feil medisin. Det hindrer fleksibiliteten de har som selvstendig næringsdrivende. Det er mange veier til Rom og det er enkle grep som kan løse situasjonen. Vi kan lage en ny kategori for mikrobedrifter slik de gjør i EU, eller vi kan gjøre det enklere å stifte AS. Da kan man ansette seg selv og få tilgang på de samme rettighetene. Eller så kan vi gjøre det mest åpenbare: Ta en gjennomgang av dagens rettigheter for selvstendig næringsdrivende og se på hvordan vi kan bedre dem.

Ungdommen nå til dags

I går ble jeg intervjuet av P4 vedrørende en analyse utført av bemanningsbyrået Randstad. Analysen viste at norske ledere synes at nyutdannede er for kravstore. Det var en lang analyse der det særlig fremkom at nyutdannede hadde urealistiske krav og forventninger til sitt eget yrkesliv. Noe av forklaringen skulle ligge i at man har et såpass godt arbeidsmarked og særlig på BI var man garantert en jobb når man var ferdig, het det.

Jeg svarte som seg hør og bør at det er viktig at læresteder og bedrifter legger til rette for praksisplasser for studentene. Traineeship, sommerjobber, caser til master og bacheloroppgaver, deltakelse i undervisningen mm. Dette slik at studentene allerede tidlig får en forståelse for hva som venter dem når de kommer ut i arbeidslivet.

Under intervjuet tenkte jeg meg likevel om. Er ikke dette noe de eldre alltid har sagt om de yngre? Er ikke dette nok et uttrykk for «hvite menn som pusher 50» som vil at «far blir som sin far igjen, og alt fikk være som det var». Er det egentlig vi som er dinosaurene, ikke bare i næringslivet, men i livet generelt? Vi som «mansplainer» og tror vi vet alt, rett og slett fordi vi er for trege, eller for late, til å ta det ansvaret det er å utvikle oss?

Jeg er så heldig å ha to tenåringsdøtre, og de igjen er omkranset av en gjeng oppegående kusiner. Under årets julemiddag gikk praten høyt og lenge om alle mulige tema. Fra krigens dager til dagens Syria. Og jeg kunne bare konstatere at kunnskapen, kunnskapstørsten, den befriende svart-hvitt påståeligheten (som min far klaget over hos meg og mine søsken) kun ble overgått av den autoriteten jeg og min generasjon hadde som følge av våre posisjoner som fedre og onkler?..Det er disse vi skal møte i morgendagens nærings- og samfunnsliv. Er ikke i så fall problemet at vi, dagens «ledere» ikke evner å heve oss de hakkene som skal til for å kunne lede disse kunnskapsrike og unge menneskene?

I alle år har vi klaget over ungdommen nå til dags, dette tar særlig nye høyder hvert år under russetiden. Jeg synes det er synd at vi ikke har lært at det er det som heter utvikling. Mine besteforeldre var bestyrtet da Rock kom til Norge. I dag en helt naturlig del av norsk og internasjonalt kulturliv. Mine døtre og jeg går til og med på de samme konsertene. Mine egne foreldre skjønte ikke så mye av musikkvideoene sitt inntog på TV, med MTV som en viktig premissleverandør, for ikke å snakke om det høye håret, pastellklærne og jappetid.

Dagens generasjon unge, til gjengjeld, er den første generasjonen som arver en jordklode som står dårligere stelt enn den vi fikk. De er flinkere på skolen enn det vi var. De har engasjement, empati og selvinnsikt på et nivå vi ikke engang kunne uttale da jeg var på deres alder. De er oppvokst med internett og mobilkommunikasjon som både en ny og sterkere faktor for ytre press og påvirkning, men også som kilde til kommunikasjon og kunnskap. For å si det med tegneseriefiguren Nemi: «Vi har oppfunnet Hakkespettboken», for oss som fortsatt husker den.

Klarer vi ikke å lede dem, forstå dem, bygge bro fra erfaringen vi har til kunnskapen de har både i nærings- og samfunnsliv, har vi jaggu mislyktes som generasjon, og som ledere.

Jeg har også innimellom blitt forbauset over kravstorhet og kjekkasseri fra yngre medarbeidere. Ja jeg har sågar følt meg krenket av det. (Ja, jeg drar frem K-ordet). Men er det mitt eller deres problem? Kanskje et sted midt imellom. Vi har lært dem at de kan bli hva de vil, utrette hva de vil, ta ansvaret for seg selv og andre. Når de nå går ut i voksenlivet med det for øyet, må vi bidra til at de klarer å ta støyten. For helt ærlig, det er jo ikke sååååå vanskelig her ute, at de stort sett klarer det helt fint?

Bjørneboe skrev; «Kan du fatte og begripe hvor de unge tar sin råskap fra?». Kanskje svaret er internett og mobil, kanskje svaret er fra en foreldregenerasjon som stort sett har det de trenger og har tid til å kjøre og hente, følge med på lekser, fritidsaktiviteter, og venner, på et nivå våre foreldre aldri var i nærheten av. Ikke vet jeg, men jeg tror at dersom vi ikke møter det med alvor, ærbødighet og respekt, slik vi forlanger av dem, som er det vi som blir akterutseilt, ikke de unge.

Et lite hjertesukk

Hvorfor er det slik at informasjon om ECPAT Norge, handel og seksuell utnyttelse av barn møter så liten interesse på sosiale medier, og i samfunnet generelt? Legger jeg ut et hyggelig familiebilde eller et profilbilde så er det mange hundre som liker. Legger jeg ut noe med innhold fra ECPAT Norge, om det groveste bruddet på barns rettigheter, så er det 2-3 personer som bryr seg.

I går lanserte vi en julefilm. En kampanje. Like laber mottakelse. Hvorfor?

Det er det samme i det politiske miljø og i næringslivet. I høst organiserte vi i ECPAT Norge en internasjonal konferanse med topprepresentanter fra FN, Interpol med mer. På tross av instendige oppfordringer, møtte ikke en eneste stortingsrepresentant opp ? ikke én!

Støtten vi har fått fra næringslivet er i all hovedsak internasjonale aktører. Den norske finans-, telekom- og turistindustri snur det døve øret og det blinde øyet til.

Hvorfor er det sånn ? Er temaet for mørkt? For ekkelt ? Er det enklere å snakke om klima og bensinavgifter? Enn å snakke om det mest grusomme brudd på barns rettigheter. Begått av vanlige nordmenn. Mot de svakeste av oss. Gjerne i fattige land, men også her og nå, ikke langt unna der du bor.

Kripos anslår at det kan være så mange som 50 000 overgripere i Norge. 50 000! Nevn én eneste kriminell gruppe som er større!

Ikke narkomane. Ikke sykkeltyver. Ingen. Med de mest tragiske utfall. Overgrep begått i hus og hytte, på nett, og på feriereiser. Ovegrep som selges etter at handlingen er begått til andres forlystelse.
Allikevel snakker ingen om det. Ingen gjør noe med det. Jeg blir motløs. Det er som å dytte en snøball i oppoverbakke. Dette som burde samlet massene!

Hvorfor ? Kjør debatt ! Eller aller helst; vis at jeg tar feil.

Her er kampanjen vår . Basert på politiets chattelogger i operasjon Dark Room. Sjokkerende? Ja. Mørkt ? Ja. Derfor må det frem i lyset.  Enig?
 


Innlegget ble først publisert på Olaf Thommessens facebookside

Alle barn har rett til at ingen skader eller misbruker dem



Det hele har foregått i det skjulte. Når mørket har falt på, har politimannen og politikeren logget seg på nettverket. Her har de utvekslet filer og chattet engasjert med førskolelæreren, juristen og økonomen om hvordan grove overgrep av barn kan gjennomføres uten at det blir oppdaget. Polititet knytter 5500 brukernavn til nettsidene, og stadig nye navn dukker opp. Blant de foreløpig 51 tiltalte finner vi flere familiefedre. De lever ordinære hverdagsliv hvor de følger poden til fotballtrening og leser eventyr på sengekanten. Ulike menn med vidt forskjellige liv, men med én ting til felles: dragningen mot barn.

50 000 nordmenn

De som kjenner de tiltalte mennene, står sjokkerte tilbake. Den trivelige naboen som alltid slår av en prat over gjerdet, eller den smilende førskolelæreren som tar i mot barnet ditt i barnehagen om morgenen. Pedofili synes ikke utenpå, men i følge tall fra Kripos kan det gjelde så mange som 50 000 nordmenn. Tilsynelatende velfungerende mennesker i alle yrker. Den mørkere identiteten holder de skjult for de aller fleste.

Et av de største overgrepsbeslagene noensinne

"Operasjon Dark Room" er et av de største overgrepsbeslagene i norsk historie. 150 terabyte med bilder, video og annet datamateriale er sikret. I 2014 greide amerikansk etteretning å holde på kontrollen av nettsiden "Playpen" på den krypterte delen av nettet, "det mørke nettet." Listen inkluderte navn på personer i blant annet Norge. Norsk politi nøstet selv opp i saken som fikk navnet "Operasjon Dark Room."

Vi trenger et tydelig standpunkt

Enestående politiarbeid, ja. Men dette er på ingen måte over. Det som er kommet frem gjennom "Operasjon Dark Room," er kun toppen av isfjellet. 5500 profiler vitner om omfanget. Dette er skjult seksualkriminialitet hvor mange har hatt fritt spillerom i alt for lang tid. Faktisk er det vanskelig å se for seg at det finnes en kriminell gruppe som er større enn dette. Da er kriminalitetstyper som bedrageri, grovt ran, narkotika, smugling og vinningskriminalitet inkludert i regnestykket. ECPAT Norge er sterk i troen på at vi kan komme dette alvorlige samfunnproblemet til livs. Nok ressurser til politiet er avgjørende, men vi trenger også et tydeligere standpunkt fra regjeringens side.

Barnekonvensjonen

"Alle barn har rett til at ingen skader eller misbruker dem."  Dette slås fast i FNs barnekonvensjon, og danner grunnlaget for alt av ECPATs arbeid. Kommersiell seksuell utnytting av barn et av de mest alvorlige brudd på barns rettigheter. Kanskje er det lettere å holde det hele på en armlengdes avstand, enn å gå inn i det mørke? Skal vi kunne bekjempe kommersiell seksuell utnytting av barn, må vi ta alvoret innover oss.

ECPATs rolle

ECPAT Norge så dagens lys 1. desember 2015. Økt globalisering og tilgang på teknologi gjør at omfanget på overgrep mot barn for profitt er større enn noen gang. Like fullt har ECPAT måttet jobbe hardt for å vise at vi finnes, og hvorfor vi trengs. ECPAT er representert 82 land, og har rådgivende status hos FNs økonomiske og sosiale råd, ECOSOC. Når det gjelder Norges innsats, etterlyser Europarådets gruppe mot menneskehandel, GRETA, mer forskning, integrering av temaet inn i skolepensum, opplæring av relevante yrkesgrupper, samt forebyggende informasjonsarbeid.  

Alt dette har ECPAT Norge klare planer om å gjennomføre, men som interesseorganisjon er vi helt avhengige av at myndigheter, bedrifter og privatpersoner støtter opp om, og forstår viktigheten av vårt prosjekt.

Internasjonal konsultasjon

I disse dager avholder ECPAT en internasjonal konsultasjon om barnesexturisme, et svært omfattende og alvorlig samfunnsproblem som berører Norge i stor grad. INTERPOL, Kripos, ECPAT Sverige, Østersjørådet, ECPAT International, Stellit (ECPAT Russland), Redd Barna, Destination Africa er noen av de som stiller. Selv etter gjentatte forsøk, har det ikke lykkes ECPAT å få én eneste politiker til å stille på konsultasjonen. Nå må noe skje.

Barna på bildene

Barna på bildene og filmene er noens datter, sønn, søster eller bror. Barn som om og om igjen blir utsatt for overgrep ved bildedelinger og kommentrarer. Ansiktene og kroppene til disse barna lever på nettet til evig tid. Den såre gråten, som kanskje stilner etter hvert fordi ingen hører dem. Hvordan skal de noen sinne kunne stole på at voksne vil dem vel?

Kommersiell seksuell utnytting rører ved vår innerste kjerne av anstendighet. For vondt å tenke på? Å snakke om? Det skal ikke lenger foregå i det skjulte. Det skylder vi barna.

Støtt ECPAT med 100 kroner i måneden på www.ecpatnorge.no