Turboløft med dugnad og vintersport

Fremtiden til Oslos østkant og hele det norske integrasjonsprosjektet står på spill. Ingen kommunale norskkurs får til det et vinter-OL i Groruddalen kan bety, og ingen er bedre vertskap for OL-mangfoldet enn kulturgryta Oslo.

Av Dilek Ayhan, JO22-ambassadør og Olaf Thommessen, styreleder i JO22

I sommer har noen forsøkt å redusere OL til et spørsmål om en to ukers idrettsfest til x antall milliarder. For Groruddalen som skal ønske verden velkommen til denne festen, er det et spørsmål om hva slags framtid vi skal ha for de neste 100 årene. Vi vil faktisk gå så langt som å si at det er enda viktigere. Alt et vinter-OL kan føre med seg til hovedstadens østkant, kan være avgjørende for hvordan vi som land lykkes med å forene nordmenn av alle familiekulturer.

Som vertsby for vinter-OL er det en styrke at Oslo er en av verdens aller mest globale byer. I 2013 har vi nådd 198 forskjellige nasjonaliteter. Det er større mangfold enn i Amsterdam og New York. Den norske hovedstaden kan tilby et bredere nasjonsspekter enn selv FNs 193 medlemsstater.

Ved å mobilisere flest mulig frivillige med allsidig kulturkompetanse, blir vi et utmerket vertskap for de rundt 150 000 gjestene fra godt over hundre nasjoner. La oss bestemme at et norsk vinter-OL minst skal matche Holmenkollrennenes mål om at de frivillige skal bestå av 10 prosent flerkulturelle.

Slik tilbyr vi et mer internasjonalt vertskap, men vi gir også hele bredden av den norske befolkningen, i tillegg til alle våre internasjonale gjester, muligheten til å oppleve kjernen av norsk kultur. Dugnad, vinteridrett og felles sportsopplevelser - det er ikke bare noe vi nordmenn gjør, det er hva vi er.

Det er vanskelig å tenke seg mer effektiv kulturbygging. Å arrangere verdens største vintersportsfestival i Groruddalen, vil engasjere enormt. Ingen statlige integreringskurs kan formidle opplevelsen av å være blant de 20 000 frivillige, midt i det store folkehavet av sportsentusiaster.

Dette kan være starten på en prosess som ikke bare er viktig, men som haster. Groruddalen har mistet over tjue tusen etniske nordmenn de siste to tiårene, på tross av befolkningsveksten. Andelen har sunket fra 82 ned mot 50 prosent. Hvert år forsvinner over tusen nye mens nye innvandrere strømmer på.

Det er med det som bakteppe vi går til valg 9. september. Hvis vi sier nei til OL, finnes det ingen pott med penger som vi da kan bruke på østkanten eller andre gode formål i stedet. Staten tar regningen for å løfte Groruddalen dersom det blir OL. Bare slik kan vi på sju år få til byutvikling som ellers tar generasjoner - tid vi faktisk ikke har.

Ingen politikere har en alternativ Grorud-plan klar til å iverksettes som et nasjonalt kjempeløft. Det skyldes ingen mangel på prat eller vilje i bystyret. I valgperiode etter valgperiode har vi sett nødvendigheten. Nei-stemmene vil ha oss til å tro at uten OL vil vi få 30 milliarder til å bruke på det vi vil. Faktum er at vi har latt være å arrangere OL hvert eneste år uten at noe skikkelig østkantløft har kommet. Nå er det på tide å prøve med OL.

Denne positive og helt nødvendige prosessen skjer ikke bare under ukene med OL og Paralympics i 2022. Det starter når IOC-presidenten i 2015 erklærer at "the decision is Oslo" og østkantløftet begynner for alvor. Medie- og deltakerlandsby, ny infrastruktur, store grøntområder og nye anlegg som tilpasses breddeidrett etter OL.

En kandidat til å ta over mediesenteret er NRK som lenge har vært på jakt etter større og moderne lokaler. Hva vil det ikke bety for nasjonens bilde av Oslos østkant når NRKs reportere i stedet for å alltid luske ned til Majorstukrysset, skal ta sine 5-på-gata på Økern i stedet? Hva vil det ikke si for lokalmiljøet å få tusenvis av studenthybler?

Å si nei til OL, er et nei til alt dette. Det er et nei til å la nye borgere med utenlandsk familiebakgrunn få oppleve OL-magien i sin egen bakhage. Det er et nei til samme mulighet som Londons østkant nylig grep så strålende.

Med London-OL gikk East End fra å være et av hovedstadens minst attraktive områder, til å få landets raskest voksende økonomi. De unge og pengesterke flytter inn med kaffebarer og trendy butikker. Kreative teknologibedrifter har tatt over de forlatte loftene og lagerhallene. Offentlig transport og skoler er kraftig forbedret. Nye boliger, sykehus og forretningseiendom. Et stort kompleks for oppstartfirmaer er på plass og et senter med 1000 doktorgradsstudenter er på vei.

Dette ville ha vært umulig uten OL, fastslår The Economist som egentlig var imot OL. Resultatene har fått det anerkjente magasinet til å skifte mening og de karakteriserer OL-løftet som "byutvikling på steroider". Det er nøyaktig et slik løft Groruddalen skriker etter. Det er samlende opplevelser som bare vinter-OL gir nordmenn, som østkanten trenger. Med 22. juli delte vi en felles sorg, som brakte oss nærmere sammen. Det er på tide at vi får dele en felles folkefest.

For vinterlekene er bare en høyst effektiv begynnelse. Etter at de statlige OL-subsidiene har sparket i gang utbyggingen, vil private ta over når økte eiendomspriser gjør det bedriftsøkonomisk lønnsomt å satse på østkanten. Det trengs. Vi er 626 000 i Oslo kommune nå, og 100 000 til er ventet innen OL-ilden tennes. Sånn sett er det ikke dagens osloborgere som disse pengene hjelper mest, men morgendagens innflyttere fra hele Norge.

Så la oss få til dette sammen. La oss ta imot over 2500 utøvere fra over 80 land med et mangfold bare Oslo kan tilby. La oss ønske velkommen 12 000 mediefolk til verdens vakreste vintereventyr. La oss vise 2 milliarder tv-seere hva norsk dugnadsånd kan få til med en tidel av Sotsji-budsjettet. Over 30 000 tv-timer med norske kulisser. Samhold, tilhørighet og felles idrettsopplevelser - det er det OL i Oslo i 2022 handler om, og det er det du skal stemme for eller imot 9. september.

hits