Barna på Filippinene


Foto: Plan

I dag har jeg ledet Plan Norge i én uke. Det har vært en tøff uke. Ikke fordi det er krevende å være generalsekretær i Plan Norge, men fordi så mange av de barna vi jobber for på Filippinene, har hatt sine verste dager noensinne.

Kontrastene har vært store. Mens jeg har tatt fatt på en ny og spennende fremtid som leder for Plan, har barna på Filippinene sett sin verden gå under i tyfonens herjinger. Mens jeg har gledet meg over hyggelige møter med nye kolleger, har barna på Filippinene lett febrilsk etter sine nærmeste. Mens min nye jobb i Plan har gitt meg følelsen av å komme hjem, har barna på Filippinene drevet hjemløse rundt i ruinene.

Denne uken har derfor min jobb fullt og helt dreid seg om å være med å styrke Plans arbeid for å hjelpe disse barna og deres familier. Etter at tyfonen Haiyan traff øygruppen med den høyeste hastighet og kraft som noen sinne har truffet land, er det forlengst bekreftet at tusener har mistet livet. For hvert enkelt individ i statistikken er det en familie som har fått livet revet i filler.

Barna som er igjen, er nå lett bytte for kjeltringer som kan utsette dem for menneskehandel, vold og overgrep. Barna trenger ikke bare mat og vann. De er avhengige av et trygt sted å være. FN estimerer at det er om lag 4,6 millioner barn som nå trenger beskyttelse på Filippinene. Det er en oppgave Plan prioriterer. Vi går nå i gang med å bygge 25 barnesentre i flomrammede områder. Disse skal være trygge soner for barn, hvor de blir ivaretatt av kompetente voksne og får lov til å være barn. I tillegg til mat, drikke og husly får de leke under trygge forhold. Det er viktig for barnas utvikling og fremtid.

Plan har helt siden katastrofen inntraff, reddet liv og delt ut nødhjelp. Plan har arbeidet for barnas beste på Filippinene siden 1961. Da tyfonen traff øygruppen, var Plan til stede i 433 lokalsamfunn. Tyfonen rammet et flertall av disse lokalsamfunnene. Vi har 40 000 fadderbarn på Filippinene. 3 000 av dem har norske faddere. Vi gjør nå det vi kan for å kartlegge situasjonen til fadderbarn og deres familier. Gjennom langsiktig og hardt arbeid skal vi klare å bygge opp landet igjen.

Denne uken har jeg blitt stolt - av at våre faddere og støttespillere i Norge allerede de første dagene bidro til å gi over tre millioner kroner til Plans nødhjelp og gjenoppbyggingsarbeid på Filippinene. Denne uken har jeg blitt begeistret - av våre medarbeidere som står på døgnet rundt for andre mennesker, og av det gode samarbeidet mellom Plan og andre hjelpeorganisasjoner og myndigheter. Denne uken har jeg blitt rørt - av historier om de som har overlevd, og de som nå får hjelp. Denne uken har jeg blitt forferdet - av rapporter om lovløse tilstander og barn som sulter, blir syke og lever i stor fare for å bli røvet, voldtatt eller drept. Plans høyeste prioritet fremover blir derfor beskyttelse av de mest sårbare tyfonofrene, som barn og tenåringsjenter.  

Det store engasjementet som det norske folk viser for andre mennesker i nød under en katastrofe som dette, motiverer mine kollegaer her og i våre samarbeidsland. Jeg har troen på at skillet mellom oss og dem en dag vil være mindre. Vi får stadig mer kunnskap om mennesker og samfunn på tvers av landegrenser og verdensdeler, vi identifiserer oss mer med hverandre, og det blir stadig lettere å sette seg inn i hverandres situasjon. Under katastrofer kjenner vi litt ekstra på vår globale identitet, og innser at alle fortjener å få oppfylt sine rettigheter og gis like muligheter til å leve gode liv. De tyfonrammede var vanskeligere stilt enn oss i utgangspunktet, og de har det forferdelig nå. For mange blir livet aldri det samme igjen. 

For Plan er det åpenbart at det er barna som trenger oss mest. Barn utgjør mer enn halvparten av befolkningen i land som er mest utsatt for naturkatastrofer. Det er anslått at så mange som 175 millioner barn årlig vil bli rammet av katastrofer i årene som kommer. En viktig del av Plans utviklingsarbeid er derfor også å gjøre sårbare lokalsamfunn bedre rustet for naturkatastrofer og humanitære kriser. Katastrofene kommer - men konsekvensene kan begrenses gjennom bedre beredskap, kunnskap og kapasitet lokalt. Forebygging er mer bærekraftig enn nødhjelp.

Barna, som er selve fremtiden, blir alltid hardest rammet i katastrofer. Nå samler jeg all min arbeidskapasitet, all min erfaring og alle mine evner for å arbeide for dem. Det krever denne jobben av meg, og det kjennes godt. Barna på Filippinene vil være med meg i lang tid fremover.

hits