Å leke og lære igjen

kommentarer


Foto: Plan

Hvis du mistet absolutt alt bortsett fra dine nærmeste, hva ville du aller mest ønsket deg? Denne uken hørte jeg en historie om en jente på Filippinene som sier noe veldig viktig om barns behov i katastrofer.

Jhomelyn er 12 år og bor i landsbyen Batang i et av områdene som ble hardest rammet av tyfonen. I landsbyen mistet 90 prosent av familiene hjemmet sitt. Bare betonggulvet var igjen av Jhomelyns hus. I kjølvannet av tyfonens herjinger står hun ansikt til ansikt med en opprivende og ufattelig virkelighet preget av sorg og desperasjon. 30 mennesker av de 600 innbyggerne i den lille landsbyen er borte, og alt ligger i ruiner.

Familien til Jhomelyn klarte seg. Men hun har mistet alt hun eide i tyfonen, bortsett fra en kulepenn. Plan var den første organisasjonen som nådde frem til Batang med telt, tepper og sanitærpakker til innbyggerne. Jhomelyn har nå fått midlertidig tak over hodet, vann og næring. Da en kollega i Plan møtte Jhomelyn og spurte henne om hva hun savner etter tyfonen, svarte hun: "Jeg savner å gå på skolen. Jeg ønsker meg klær, husly, vann - og å gå på skolen igjen."

Lek og læring er et primærbehov for barn. Jeg har erfart det selv med mine egne døtre; det er i deres natur å utforske ting rundt seg - både alene og sammen med andre. Slik er det også med barna på Filippinene, selv om de ikke engang har tørre klær eller vet når de vil få sitt neste måltid. Barna har dessuten rett til å leke. Det står faktisk i FNs barnekonvensjon at barn har rett til hvile, fritid og lek, og til å delta i kunst og kulturliv.  

Barn har også rett til utdanning. For mange på Filippinene var nettopp skolen stedet hvor de fikk leke, lære og utfolde seg i trygge omgivelser sammen med andre barn. Nå er alt borte. FN anslår at 80-90 prosent av skolene i hjemprovinsen til Jhomelyn, Vest-Visayas, er helt eller delvis i ruiner. De resterende skolene er brukt som evakueringssentre. Over 800 skoler og 4 500 klasserom må bygges opp igjen. Titusenvis, om ikke hundretusenvis, av barn har fått sin skolegang og sine leker skylt bort av tyfonen.

Davina er en av Plans frivillige på Filippinene gjennom elleve år. Hun har selv barn og er nå bekymret for katastrofens påvirkning på barna. "Jeg bekymrer meg mest for barna og deres muligheter for utdanning. Min eldste datter, Mary-Dell (16) har akkurat startet på college, men jeg tror hun nå må avslutte skolegangen. Vi har ikke råd til å sende henne på skolen og må prioritere andre ting," forklarer hun.

Møtet med en verden som har gått i grus, har på mange måter stjålet barndommen fra barna. "De har sett ting som barn ikke burde se," forteller lederen for Plans arbeid på Filippinene, Carin van der Hor. Hun lever nå i katastrofeområdene sammen med lokalbefolkningen, og opplever hvordan katastrofen har påvirket barna. Jeg tror de fleste av oss bare kan prøve å forestille oss hva barn her har vært vitne til. Vi vet også at de som har mistet sine omsorgspersoner, er lett bytte for kyniske menneskehandlere og svært utsatt for trafficking. 

De siste ukene har Plan arbeidet iherdig med å gi barn nødhjelp og trygghet. Men vi har også startet opp arbeidet med å gi barn mulighet til å være barn igjen. Plan-ansatte er blant annet nå i Tacloban, Vest-Samar og Øst-Samar og vurderer kapasitet og behov for å kunne starte opp midlertidige skoler. Vi har også etablert trygge barnesentre i områder som er hardt rammet av tyfonen. Her har barna et trygt sted hvor de kan leke med andre barn og få omsorg og veiledning av kompetente voksne. Vi kartlegger også behov for traumebehandling. Plan bistår nå myndighetene med å sørge for at barn som har opplevd traumatiske hendelser i forbindelse med tyfonen, får den hjelpen og støtten de trenger. 

En av Plans spesialister i omsorg og utvikling for barn, Beverly Bicaldo, forteller om hvordan hun og kollegaene hennes er tvunget til å legge hodene i bløt og være kreative for å kunne gi barna noe å leke med; det er jo nesten ingenting igjen. "Vi må tenke utenfor boksen og bruke det vi kan finne for å lage leker til barna. Vi jobber for å få tak i materialer som er resirkulerbare og trygge for barn å bruke. Det kan være vannflasker, kartonger, gamle blader og naturlig materiale som treverk," forteller hun. 

Jeg er imponert over hvordan de ved hjelp av enkle materialer som de roter frem i ruinene, nå utvikler læringsmateriale, visuelle hjelpemidler og leker. Plan distribuerer også leker sammen med andre nødhjelpsartikler. Leker er viktig nødhjelp til barn som har mistet alt.

Barna koser seg med lekene og tryggheten de opplever på barnesentrene. Det viktige er at de får trygghet og muligheten til å leke og drive med aktiviteter igjen for å få en hverdag som likner på det som før var deres normale liv. 

"For at de grufulle bildene barna har i hodene sine, skal slippe taket, må de lære å leke igjen i trygge omgivelser. Får de ikke mulighet til det, kan de få varige traumer. Men ved å involvere dem i lek, gir vi dem muligheten til å bli oppslukt av noe annet og lov til å være barn," forteller Beverly. Hennes innstilling og tilbakemeldinger blir jeg veldig inspirert av. Barna ønsker å leke - og de trenger det. Beverly viser at det er mulig å gjenoppta læring og lek for barn på tross av at verden er snudd på hodet.

For meg gir leken på Filippinene et lysglimt av håp for fremtiden. 


Foto: Plan

hits