Hjerte for Vietnam

kommentarer


Foto: Plan

For få dager siden kom jeg tilbake fra mitt første besøk i Vietnam. Det har vært et sterkt møte med et land jeg på sett og vis er oppvokst med. 

Min mor, Annette Thommessen (1932-1994), er mest kjent for å ha dannet Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), og for å ha stått på barrikadene for asylsøkeres rettigheter i Norge opp igjennom 80- og 90 tallet. Daglig treffer jeg mennesker som husker henne, og som har stor respekt for henne og hennes arbeid. 

Det få husker, er at hennes engasjement startet med aksjonen «en båt for Vietnam», den såkalte «Lysekil-aksjonen». Mor og Eigil Nansen kontraherte i 1979 skipet Lysekil som reiste rundt i Sørkinahavet for å redde vietnamesiske flyktninger. Disse flyktningene kom derfor til Norge. Og mange av dem befolket vårt hjem i kortere og lenger perioder. Noen forble fortsatt nære venner av vår familie også lenge etter mors død i 1994.

Det var derfor med en viss ærefrykt jeg la ut på min første feltreise for Plan, til nettopp Vietnam. Mor kom aldri hit, selv om hun mange ganger ønsket det. Denne reisen var derfor også en påminnelse for meg om hennes arbeid og en reise til «der det hele startet».

Vietnam var i flere tiår et krigsherjet land, noe som igjen utløste en strøm av flyktninger og en humanitær katastrofe på 1970- og 1980-tallet. Mange hadde havet som eneste utvei og utsatte seg for stor fare ved å flykte fra landet i båt. På sjøveien måtte horder av mennesker gi tapt for storm, sult, sykdommer og pirater. De som kom seg helskinnet over til naboland, ble plassert i flyktningleirer. Etter hvert som leirene fyltes opp, ble mange sendt videre ut på havet igjen, hvor de døde. 

I følge FNs høykommissær for flyktninger omkom mellom 200 000 og 400 000 mennesker som båtflyktninger fra Vietnam. De som overlevde, var i en sårbar situasjon som i hjemlandet og i andre land. I alt var det rundt 13 000 flyktninger som nådde Norge, mye takket være Lysekil og andre båter som kom flyktningene til unnsetning. Vietnameserne var blant de første innvandrerne fra land i den tredje verden som kom til Norge, og de hadde behov for støtte og beskyttelse.  

I Vietnam har også behovet for støtte og beskyttelse vært stort. Siden 1993 har Plan drevet humanitært arbeid i Vietnam og blitt en av de største frivillige organisasjonene i landet. Plan er i dag til stede i 142 lokalsamfunn og arbeider spesielt med etniske minoriteter for å redusere underernæring, forbedre helse og gi skolegang til barn. I Vietnam er minoriteter og barn med nedsatt funksjonsevne svært underrepresentert i utdanningen. Så mye som 60 prosent av barn med nedsatt funksjonsevne går ikke på skole. Jeg har nå selv sett at Plan arbeider tett med lokale myndigheter for å inkludere alle barn i skolen.

Plan har i alt rundt 40 000 fadderbarn i Vietnam. Ett av dem er jeg fadder for. Hun heter My-Sang og er ti år. Jeg hadde et fint møte med henne i den lille landsbyen hvor hun bor. My-sang går på skole fra syv om morgenen til midt på dagen og jobber deretter på markene. Familien lever av å dyrke ris som de selger til den lokale fabrikken. My-Sang bor i en enkel hytte med ett rom sammen med mor, bestemor og tre søsken. Faren er død. Jeg spurte ikke hvorfor. 

Under det spesielle møtet slo det meg at foreldrene til mitt fadderbarn vokste opp i den fremtiden som mange fryktet og flyktet fra på 70- og 80-tallet. Jeg følte da at det gikk en slags forbindelse fra familien til My-Sang, gjennom meg selv og til min mor og det arbeidet hun gjorde. Det var som om jeg sto midt i et møte mellom en fortid som jeg selv lærte mye om av mor, og en fremtid som jeg nå ser konturene av i mitt fadderbarn.

Selv om millioner av mennesker i Vietnam fremdeles lever i fattigdom og er avhengige av utviklingshjelp, skjer det fremskritt. For meg betyr det mye å kunne utgjøre et lite bidrag som fadder for at My-Sang og hennes lokalmiljø skal få en enda bedre fremtid. Det ville også betydd mye for mor.

hits