De gjemte og glemte barna

I verdens fattige land blir barn med funksjonsnedsettelser gjemt bort.

Du ser dem ikke ved skolepulten. Du ser dem ikke leke i gatene. I mange av verdens fattigste land ser du ikke funksjonshemmede barn i det hele tatt. Ganske enkelt fordi de gjemmes for omverdenen. Dessverre er de mest sårbare av verdens fattige barn nesten ikke synlige på Norges bistandsbudsjett heller.

Et at Plans fadderbarn, elleveårige Anang fra Indonesia, har både syns- og hørselsproblemer. I flere år var han heller ikke i stand til å gå, og moren måtte derfor bære ham på skuldrene på vei til skolen.

I dag går han i sjette klasse, og takket være et Plan-prosjekt støttet av EU, har Anang nå fått rullestol slik at han kan komme seg til skolen. Lærerne inkluderes også i prosjektet; de har fått opplæring i hvordan de kan tilrettelegge undervisningen for barn med nedsatt funksjonsevne. Takket være programmet har Anang også lært seg å stå oppreist og gå på egenhånd.

Det er om lag 150 millioner barn i verden i dag som lever med funksjonshemminger. Plans forskningsrapporter viser at barn med nedsatt funksjonsevne er mer utsatt for vold og overgrep enn andre barn - og de blir nektet sin rett til utdanning. Har du nedsatt funksjonsevne, er du ti ganger mer utsatt for ikke å få utdanning enn andre barn.

Derfor har Plan inkludering av funksjonshemmede barn som prioritet i alle våre prosjekter.  Gjennom feltarbeid har Plan også erfart at disse barna blir stigmatisert og gjemt bort, de er sårbare for vold, underernæring og sykdom. Og de stiller bakerst i køen for helsetjenester og medisinsk behandling. Gjennom våre private givere - fadderne - kan heldigvis barn som Anang bli inkludert i prosjekter som tilrettelegger for hans utfordringer.

Men det finnes dessverre for mange tilfeller der funksjonshemmede barn blir fratatt sine rettigheter.

Derfor er det trist at mennesker med funksjonshemminger har blitt sviktet av norsk bistand i snart 15 år. Andelen av norske bistandsmidler som går til mennesker med funksjonsnedsettelser, er halvert sammenliknet med år 2000. Til tross for politisk enighet om å prioritere denne gruppen mennesker har Norge sviktet ved ikke å følge opp ord med handling. De er rett og slett glemt.

For Anang er situasjonen heldigvis en annen. «Alle vennene hans hjelper ham rundt, dytter ham i rullestol til skolen, inn i klasserommet og hjelper ham til toalettet. Han elsker matte, og lærerne støtter ham med å ta opp klasseromsundervisning på lydbånd som han spiller om og om igjen hjemme», forteller moren til Anang.

Anang skal nå gjøre ferdig barneskolen. Fremgangen han har vist, gir både ham og foreldrene håp om at han kan gå videre i utdanningen sin og skape seg en fremtid.

For meg er barn som Anang en stor kilde til inspirasjon - og et viktig bevis for at bistand til de barna som er vanskeligst stilt bidrar til endring. Norge som internasjonal aktør må sette funksjonshemmedes rettigheter høyere på sin agenda. Det bidrar til å gi barn som Anang et framtidshåp.   

hits