Vekst og optimisme på bunnen av pyramiden

kommentarer

Mens jeg skriver dette, sitter jeg i den lille byen Kisarawe i Tanzania. Det er kveld, og jeg har nettopp kommet tilbake fra en lang dag ute i felt. Denne gangen har jeg tatt med meg mine to tenåringsdøtre på jobb. Det å reise i felt med jentene har vært fint. Deres perspektiv og innspill til det vi har opplevd har vært både verdifullt og inspirerende. Før reisen trodde jeg at Julia (16) og Hannah (14) var de som ville ha mest glede av å bli med på felttur til Tanzania. Sannheten er at jeg og kollegene mine i Plan hadde mest glede av dem! Deres kommentarer, til tider kritiske blikk og observasjoner understreker viktigheten av å involvere barn og unge i utviklingsprosjekter. Derfor jobber Plan for og med barn og unge.

Under besøket i Tanzania har jeg blitt både inspirert, deprimert, oppmuntret og enda mer bevisst på viktigheten av Plans og andre organisasjoners arbeid i de fattige delene av Afrika. På den ene side er det riktig at det er grunn til optimisme og fremtidstro på vegne av dette kontinentet, som er stort nok til å romme både USA, Kina og Europa. Syv av de ti raskest voksende økonomiene i verden befinner seg nettopp her. Et land som Tanzania tiltrekker stadig flere internasjonale investeringer, spesielt knyttet til olje- og kullutvinning. Norske Statoil er blant dem som satser her.

På den annen side, er det fortsatt store forskjeller mellom fattig og rik, og de fattigste i verden befinner seg fortsatt her. Selv har jeg besøkt områdene Kibaha og Kisarawe. Kun timers kjøring fra hovedstaden Dar Es Salaam. Her har jeg truffet unge jenter som ble tatt ut av skolen som 12-åringer fordi foreldrene ikke lenger hadde råd til å ha dem hjemme. Noen har blitt giftet bort, atter andre har fått barn utenfor ekteskap som unge tenåringer og bruker all sin tid og ressurser på å forsørge seg og sine små barn.

Men jeg har også truffet unge jenter i store søskenflokker der foreldrene har prioritert skolegang også for dem. Ikke minst 16 år gamle Mkejina som gikk på en internatskole. Vi snakket med faren hennes. De er ni søsken, og de bodde i en liten jordhytte alle sammen. Det lille overskuddet han fikk fra sitt arbeid brukte han på at Mkejina og hennes søsken skulle får en utdannelse. Stoltheten i hennes øyne da hun viste meg bøkene sine, vil jeg ikke glemme.

Mkejina (16) er blant de heldige som får gå på skole i Kisarawe i Tanzania

En annen ting som har imponert meg, er Plans spare- og lånegrupper. Gruppene er for dem som befinner seg aller nederst på samfunnets rangstige. De som er for fattige til å være interessante for samtidens motefenomen i bistandsverden; mikrofinans. De som kun har en cent eller to å spare og/eller avse hver måned. 

Spare- og lånegruppene fungerer på den måten at en gruppe innbyggere i landsbyen kommer sammen ukentlig. De har en kasse med tre låser. Og tre av innbyggerne har hver sin nøkkel. I kassen befinner hver enkelt sin bankbok - med oversikt over hvor mye penger de har skutt inn. Og ikke minst hvor mye penger hver enkelt har lånt. Nøyaktig på samme måte som vår egen bankvirksomhet er organisert enten det heter DNB, Terra eler noe annet. Beløpene er naturligvis betydelig mindre, men av stor betydning for den enkelte.

Hver enkelt deltager låner til ulike formål, som å kjøpe et husdyr, en frisørsaks for å starte egen frisørvirksomhet, skolegang for barna eller lignende. På slutten av hvert år gjøres kassen opp, og hver enkelt deltaker får igjen sine innskudd pluss renter. Gjennomsnittlig er renten på 22 prosent ved det årlige uttaket. Slå den, Nordea!

Totalt har Plan bistått flere enn 5000 slike grupper slik at den totale sparingen på bunnen av pyramiden i Tanzania nå er nesten 5 millioner dollar! Dette er midler som har generert små investeringer som igjen generer nok inntekt til å ikke bare overleve, men til å utvikle ny virksomhet, og som naturligvis stimulerer til vekst der ingen andre ønsker å investere.

Mest imponert ble jeg likevel av barne- og ungdomsgruppene. Plan har nesten 1500 slike. De fungerer på nøyaktig samme måte som de voksnes grupper. Og det er foreldrenes sparepenger som disponeres. Men de disponeres helt og fullt av barna selv, med nøyaktig de samme prinsippene til grunn. På spørsmål om hva lån og/eller overskudd brukes til var de i all hovedsak skoleutstyr: bøker, uniformer og skrivesaker.

De kvantitative målene er viktige. Men viktigst for meg var selvrespekten og fokuset som lyste av barna da vi fikk overvære en av de ukentlige sesjonene. Og ikke minst fremtidsdrømmene det skapte. Én vil ble revisor, en annen lege, en tredje entreprenør, én ville bli politi, et par stykker ville bli fotballspillere.

Og akkurat dét var det som bant disse barna sammen med 16 år gamle Mkejina som jeg nevnte ovenfor. Selvrespekt, fremtidstro og et ønske og en vilje til å gjøre noen store byks på samfunnsstigen. Og jeg tror på dem, jeg også!

Og akkurat dette er det bistand bør handle om: å gi de kommende generasjoner verktøy og kunnskap til å forme sine egne liv. Gi dem utdannelse, verdighet og selvrespekt. Dette er «eiendeler» ingen kan ta fra dem, og som i sum vil gjøre Afrika til morgendagens kontinent. Og jeg er heldig som kan fortelle mine barnebarn at jeg var der da det skjedde. Det var mødrene deres også. 


Spare- og lånegruppe for barn i Kisarawe

hits