Hengt eller skutt ? Eller finne på noe nytt ?

kommentarer

Norsk politikk har utviklet seg over lang tid til å bli et spørsmål om valget mellom å bli hengt eller skutt. Vi kan velge mellom to blokker som er avhengige av ulike støttepartier som derigjennom jobber frem ulike kompromisser som ingen er fornøyd med. Litt som en veldedighetskonsert der det kommer mange forskjellige band fra ulike sjangre som gjør at den totale konsertopplevelsen egentlig ikke treffer noen i salen.

Å styre Norge i dagens situasjon krever ikke så mye med den totale politiske enighet vi har, og de finansielle virkemidlene vi har. Derfor er det ikke så rart at de politiske uenigheter går på om vi skal ha 10 eller 14 ukers pappaperm. Kan vi ikke bare si 12 da så er vi ferdig med det.

I dag er situasjonen den at vi har to store spørsmål å diskutere, nemlig miljø og migrasjon. Alt annet blir bare småting. For meg var en avgjørende grunn til å avslutte mitt virke som parti-politiker at jeg ble fullstendig desillusjonert av fokuset politikken tok. Enten det var på internpolitiske stridigheter der egen posisjon var viktigere enn hva man faktisk stod for, eller den nasjonale politiske debatten som i beste fall dreide seg om luksusproblemer som eksemplet nevnt ovenfor. Alt mens alle visste at vi kom til å møte store utfordringer knyttet til migrasjon og miljø. Mens vi diskuterte ja eller nei til bomringer (bokstavelig talt).

I dag står valget mellom to blokker, en rødgrønn, og en blåblå. De står for mer eller mindre nøyaktig det samme i de store verdispørsmålene som miljø og migrasjon. De vil begge utvinne så mye olje som mulig, uavhengig av markedsutsiktene på verdensmarkedet for dette råstoffet. Og de vil begge ha en «streng men rettferdig» flyktning og asylpolitikk. Sistnevnte vil i praksis si å ta inn så få som overhodet mulig. Og da skyldes det på integrasjon og de «store problemene» vi har med integrering i Norge. Begge blokker er enige i dette og bruker det som et argument for å unnlate å ta ansvar for de menneskene som flykter for å redde sitt eget liv, skape en fremtid for sine barn, og skape seg et verdig liv.

Så man kan godt vise sin avsky til Sylvi Listhaug ved stemme AP, men resultatet blir nøyaktig det samme, selv om retorikken endrer seg noe.

Da blir vi avhengige av støttepartiene. SV, V, Krf som alle stort mener det motsatte av de store blokkpartiene knyttet til migrasjon og miljø. Vi blir avhengige av at de får små eller store gjennomslag for å støtte et eller annet parti i regjering. Og vi blir avhengige av at de oppnår en viss størrelse og vi blir avhengige av at vi tror på dem. Dette er et ganske risikabelt sjansespill som for den gjengse velger blir veldig uoversiktlig. Og så har vi MDG som en joker som ingen helt skjønner noe av, men de er et friskt pust man kan bli besnæret av men uten konsistent politikk.

Alle de tre partiene vil hevde at de er veldig forskjellige innad. De ene kaller seg sosialister og er mot private barnehager, noen kaller seg liberale og er redd for statlig styring, det siste har kristne verdier i bunn, som om det skiller dem fra de andre partiene.

Vi som er opptatt av miljø og migrasjon som vår tids største utfordringer er de som taper. Vi må velge mellom å bli «hengt» med en rødgrønn regjering eller «skutt» med en blåblå regjering. Et sterkt sentrum har vi aldri hatt fordi de er mest opptatte med å krangle med hverandre og sikre egne posisjoner.

Skal vi heller finne på noe nytt? Skulle vi samlet alle de frustrerte velgerne og politisk aktive som har gitt opp. Støre eller Solberg vil i praksis si omtrent det samme. Det finnes ikke lenger ideologiske skillelinjer mellom høyre og venstresiden. Alle på høyresiden anerkjenner viktigheten av en sterk velferdsstat med et godt trepartsamarbeid. Og alle på venstresiden aksepterer markedskrefter som et viktig virkemiddel.

Er det ikke å tide å la skinndiskusjonene ligge og heller samles på midten slik at vi kan ta tak i de viktigste sakene av vår tid:

 Migrasjon, miljø og alt som følger derav.

hits