Foto: AP

Verden er full av voksne menn som vil jenter vondt. Denne uken har vært fylt av grusomme eksempler på hva jenter kan utsettes for, kun fordi de er jenter.

De brutale jentedrapene i India er ett eksempel. To kusiner på 14 og 15 år skulle bare ut på åkeren nær landsbyen sin for å gå på toalettet. Der ble jentene overfalt av en gjeng med menn og voldtatt. Først ble de savnet. Men da faren til den ene av jentene meldte fra til politiet, ble han jaget bort fordi han var dalit, det vil si kasteløs. Så ble de funnet. Hengene etter et rep i et tre. Politiet antydet at jentene tok livet sitt i skam. Sannheten er åpenbart at de ble drept. Nå er det landsbyboerne som tvinger politiet til å ta tak i saken.

Denne uken kom det også frem en annen sak fra India der barn på en internatskole skal ha blitt voldtatt og tvunget til å spise hundeavføring. I Lahore i Pakistan ble gravide Farzana på 25 år steinet til døde på høylys dag fordi hun giftet seg med feil mann. I Nigeria kjemper de kidnappede jentene sitt livs kamp for å komme seg løs fra terroristene. Og i Brasil trekkes snart tusenvis av jentebarn til VM-byene for å prostituere seg. 

Det er på mange måter en uvirkelig virkelighet vi lever i. Samtidig må vi erkjenne at verden faktisk er så hjerterå mange steder. Spesielt går det utover jentene. Plan arbeider for jenters rettigheter i over 50 land, og stadig blir vi konfrontert med rystende voldshandlinger mot jenter.

For dessverre er drap og overgrep som de vi har hørt om denne uken, bare toppen av et isfjell. Over hele verden lever jenter i frykt for trakassering og overgrep, og 150 millioner jenter er rammet av seksuell vold. Over halvparten av overgrepene skjer før jentene fyller 16. De som rammes oftest og hardest, er de som er nederst på samfunnets rangstige. 

Bekjempelse av vold og overgrep mot jenter er derfor en av de aller viktigste likestillingskampene i verden i dag. Vi må forsvare jenters rettigheter på alle fronter. Det handler om å skape global oppmerksomhet om jenters situasjon og etablere og sikre et internasjonalt lovverk som beskytter barna. Det handler om å øve press på lokale og nasjonale myndigheter for å få dem til å følge FNs barnekonvensjon og ivareta jenters ukrenkelig rettigheter. Og det handler om helt konkrete ting som å kurse lærere og iverksette strakstiltak som egne toaletter for jenter og sikring av skoleveier.

Verden er full av menn som vil jenter vondt - men heldigvis er det stadig flere som vil jenters beste. Det er stadig flere land og organisasjoner setter jenter høyt på dagsorden. Bare i Norge har Plan nå 130 000 faddere som bidrar til vårt arbeid for å sikre jenter deres rettigheter, og antallet vokser. Samtidig er historiene vi har hørt denne uken, en påminnelse om hvor viktig det er å intensivere kampen for jentene. 

Svaret er ja.

Tenk - for to uker siden var de savnede skolejentene i ferd med å bli glemt. Nå ser vi et fantastisk engasjement jorden rundt for #BringBackOurGirls. I Norge har også den groteske kidnappingen i Nigeria begynt å engasjere på grasrotnivå. Denne saken er så grusom at folk ikke kan la være å bry seg når de først hører om hva som egentlig har skjedd. Det ser vi i sosiale medier nå.

Enkelte vil sikkert mene at meldinger, «likes» og bildedeling er en bedagelig og uforpliktende form for aktivisme. PR-mannen Kjell Terje Ringdal ymtet frempå om dette i Aftenposten i går. Det er jeg ikke enig i.

Når sosialt engasjement av denne typen kalles «flakktivisme» - basert på en oppfatning av at vi flakker med blikket fra den ene saken til den andre i de sosiale mediene - undervurderer det verdien av hva mennesker av vår tid er i stand til å skape sammen.

Det store engasjementet som bygges opp, er summen av små handlinger som har vokst til en global kampanje. Jakten på skolejentene og deres kidnappere er nå så viktig for så mange at også store navn og personligheter som Michelle Obama og Hillary Clinton setter sitt navn på kampanjen. Med det bidrar de til å sette Nigerias jenter på øverst på verdens dagsorden.

Sosiale medier stopper nemlig ikke fakkeltogene; de mobiliserer til dem. Jeg synes det er flott at vi bruker flere kanaler til å vise meningene våre og støtte saker vi tror på. Selv om #BringBackOurGirls-kampanjen ikke krever mye av de som deltar, er det faktisk en handling å vise sin støtte. Du må faktisk lage deg en plakat, ta et bilde og dele det med andre.

Det er mange som ikke ytrer noen meninger i sosiale medier. Det har jeg også forståelse for. Du tar en risiko også ved å mene noe. Du kan bli konfrontert med motargumenter, du kan bli satt i bås av andre mennesker, du kan bli tillagt andre meninger som du ikke har.

Jeg mener likevel at alle som ytrer sine oppriktige meninger i det offentlige rom - som i sosiale medier - gjør noe riktig. Demokrati, solidaritet og humanitært engasjement er avhengig av at folk viser hva de mener. Det kan handle om å avgi stemme ved politisk valg, men også å vise våre stemmer i enkeltsaker som engasjerer oss. Med sosiale medier er det blitt lettere enn før - men det gjør ikke at meningene våre betyr mindre.

For meg er #BringBackOurGirls en måte å ta avstand fra terrorisme på, støtte jenters utdanning og ikke minst vise bekymring og omtanke for de nigerianske jentene og deres familier. Men det er også et krav om handling; nå må vi gjøre alt for å bringe jentene tilbake! På Twitter har jeg oppfordret statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende til å delta i kampanjen. Erna har nå vist sin støtte. Det er bra - men jeg mener at Norge også har en forpliktelse til å bidra i det internasjonale arbeidet for å finne jentene. Nå gjenstår det å vise det i praksis.

En hashtag kan utgjøre en forskjell. Det at millioner av mennesker nå demonstrerer med #BringBackOurGirls, gjør det umulig for verdenssamfunnet å lukke øynene for hva som skjer i Nigeria. Den viser at vi samler oss om et internasjonalt opprop mot terrorhandlinger mot uskyldige skolejenter. Nå intensiveres endelig jakten på jentene og deres kidnappere.

Bli med, du også.

Daglig jobber mine kolleger i Plan og jeg med å bidra til at barns rettigheter respekteres over hele verden. Daglig blir vi konfrontert med grusomme skjebner knyttet til barn som blir frarøvet sin barndom, utnyttet, tvangsgiftet bort, bortført, utsatt for seksuell slavehandel med mer.  

Og allerede nå har jeg mistet halvparten av leserne, fordi vi begynner å gå i metning. Vi orker ikke høre mer om dette. Vi vet om det. Vi kan bare ikke gjøre noe. Og det fyller oss alle med avmakt. Alle kan jo ikke jobbe i Plan eller andre bistandsorganisasjoner.

Men de fleste av oss jobber et sted. Og mange av oss jobber i det private næringsliv. De fleste norske bedrifter har en eller annen forbindelse med andre land i form av import eller eksport eller i form av leveranser og produksjon. Den innflytelsen en bedrift kan øve på sin leverandør, og dermed på dennes lokalsamfunn, overgår langt det noen politiker kan drømme om når det gjelder bærekraftig utvikling i det aktuelle landet og i lokalsamfunnet. 

Hva så? Det viktigste for en bedrift er jo å være lønnsom, vil du kanskje hevde. Tjene penger. Skape utbytte. Overlate til myndigheter og det sivile samfunn å skape lover og regler som ivaretar barn og arbeidere. Og på et vis er det riktig. En bedrifts viktigste samfunnsansvar er å være lønnsom. På den måten skaper den arbeidsplasser og betaler skatter og avgifter og skaper økonomisk stabilitet i et samfunn. Det er likevel ikke likegyldig hvordan denne lønnsomheten oppnås. 

Og der har du som leser fortsatt makt. Du kan innrette dine innkjøp mot dem som viser en ansvarlig holdning til sine leverandører. På den måten bidrar du ikke bare til at barn og andre ikke blir utnyttet. Du stimulerer faktisk til vekst og demokratiutvikling i det aktuelle samfunn. På den måten vil du vise at bærekraftig utvikling er lønnsomt.

I tillegg viser alle analyser at særlig de yngre generasjoner ønsker en arbeidsgiver som tar dette samfunnsansvaret på alvor. En virksomhet som kjemper om kompetanse, som alle virksomheter gjør i Norge, vil derfor måtte bevise at virksomhetens formål innebærer å være en god samfunnsborger. Nasjonalt så vel som internasjonalt. Dette innebærer å bekjempe korrupsjon, miljøødeleggelser og brudd på barns rettigheter. Alle analyser viser at selskaper som har dette høyt på sin agenda, lykkes bedre med å tiltrekke seg og beholde sin arbeidskraft, og dermed stimulere egen produktivitet.

Forresten; dette tror jeg egentlig er gammelt nytt. «Alle» er vel egentlig enige i at det er slik det henger sammen. Og at næringslivet ikke bare har et ansvar, men at det er økonomisk fordelaktig å legge bærekraftig utvikling til grunn for sin virksomhet. Og at Kofi Annan dermed hadde rett i sin tese om at det er helt urealistisk «å redde verden» uten næringslivets aktive rolle.

Foto: AFP

65 millioner jenter i verden blir frarøvet skolegangen sin. I Nigeria ser vi nå skrekkeksempelet på hva noen er villig til å gjøre for å hindre jenter i å gå på skolen og delta i samfunnet.

For tiden klarer jeg nesten ikke la være å tenke på hva de nigerianske jentene gjennomlever. Jentene på 16 til 18 år som skulle straffes kun fordi de tar utdanning. Som i april ble kidnappet fra skolebenken da voldelige pistolmenn kom kjørende inn på skolens område og stormet klasserommene. Jentene som nå er bortført, holdes til fange som gisler og giftes bort til terrorister fra opprørsgruppa som kidnappet dem, mot en betaling på 72 kroner. 

Tidligere i vinter hørte vi om et annet mareritt fra Nigeria da den samme opprørsgruppen drepte 29 elever mellom 11 og 18 år ved å sette fyr på sovesalen og skyte mot skolebarna som lå og sov. Mange av barna døde av skuddene, andre ble slukt av flammene. De jentene som ble spart av terroristene, fikk beskjed om "å dra hjem og gifte seg". 

Som internasjonal forkjemper for jenters utdanning vet Plan hvilke krefter som mange steder er i sving for å holde jenter borte fra skolebenken. Sjelden møter vi så ekstreme handlinger som vi nå ser i Nigeria, men vi møter hele tiden ekstreme holdninger. Barneekteskap er noe av det verste, men vanligste jenter tvinges til for at de ikke skal få utdanne seg og skape sin egen fremtid. I Zambia, for eksempel, hvor Plan arbeider intensivt for å beskytte jenter mot ekteskap, er det helt vanlig at jenter på landsbygda blir giftet bort når de er ti år. Hver eneste dag giftes titusener av verdens mindreårige jenter bort til middelaldrene menn mot sin vilje. I år vil i alt 14 milloner jenter under 18 tvinges inn i ekteskap.

Ofte når jeg er ute og reiser, besøker jeg ulike skoleprosjekter. Mange steder kan klasserommene på småskolen være fullstappet av lærelystne jenter og gutter. Det er alltid godt å se. Men jo høyere opp på trinnene man kikker, jo flere tomme pulter finner man. I all hovedsak er det jentene som mangler. En tom pult kan fortelle en historie om en jente som ble giftet bort, som ble slått, sparket og truet til ikke å gå på skolen, som ikke fikk støtte hjemmefra lenger, som ble tvunget inn i arbeid eller på andre måter utsatt for overgrep og brudd på sine menneskerettigheter. Det understreker hvor viktig det er å ikke bare gi jenter skoleplass, men også beskytte dem og verne om deres rett til å fullføre skolegangen.

De horrible overgrepene mot jentene i Nigeria kan spre en følelse av maktesløshet. Dét er imidlertid noe myndigheter, hjelpeorganisasjoner og det internasjonale samfunnet aldri må bukke under for. Vi har en forpliktelse overfor disse jentene til aldri å gi opp. Det er derfor jeg mener Norge bør legge press på nigerianske myndigheter for å få dem til å intensivere letingen etter de bortførte jentene, og at Norge bør tilby seg å hjelpe dem. Det er derfor det er gledelig å se at USA tilbyr seg å lete etter de savnede jentene med droner. Og det er derfor Plan har som en av sine viktigste oppgaver å bekjempe barneekteskap og fremme utdanning for jenter i de femti landene vi arbeider i.

Nå er vår største bekymring situasjonen for de bortførte skolejentene i Nigeria. Og vi håper de kommer trygt tilbake til sine familier og til skolen. #BringBackOurGirls